Kirke i støpeskjeen

Vårt Land har spurt de fleste av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter om deres holdning til spørsmålet om å skille stat og kirke. Et klart flertall av dem vil beholde dagens ordning. Det er oppsiktsvekkende (og for 20 år siden trolig helt utenkelig). Men er det grunn til å glede seg?

Her er noen av argumentene:

"Det er viktig at regjeringen har siste ord i bispeutnevnelser."

"Vi trenger et lavterskeltilbud."

"Jeg er redd det brede kirkeengasjementet skal bli overtatt av snevre grupper."

Intet nytt, altså. Slike argumenter har vi hørt fra flere hold - også kirkelige - i lange tider: Staten må beholde en viss kontroll over kirken, for å sikre at den er folkelig nok – og for å forhindre at erkekonservative krefter kupper kirken og stenger dørene. Med andre ord:

Kirken må beskyttes mot seg selv.

Er det virkelig så mørkt, og svoveldunsten så sterk der inne i landets mange kirkerom, at staten må ile til for å bade de formørkede sinn i frigjørende lys?

Er kirken et plagsomt virus i samfunnskroppen som bare kan holdes i sjakk gjennom tung statlig medisinering? Eller en selvdestruktiv psykiatrisk pasient som kun kan reddes fra seg selv gjennom tvangsinnleggelse med statlig døgnoppsyn?

Ja, hvis så var tilfelle, da stemte jeg gladelig i: Kom, stat! Kom, milde bedøvelse! Kom, skynd deg, mor, her er så mørkt, gi meg solen!

Det er bra at folk og politikere bryr seg om hva som skjer med kirken. Og hyggelig, på en måte, at så mange ser ut til å kvie seg for å gjøre slutt på et ekteskap som - tross alt - må kunne sies å ha fungert bemerkelsesverdig bra helt opp i vår tid. Men når argumentet for å beholde statskirken bygger på en snurrig idé om at kirken ikke er helt tørr bak ørene, ikke voksen nok til å slippes løs i samfunnet uten halsbånd, da er det på tide at vi bjeffer. Fordi det ikke er sant.

Hvor sterk innflytelse tror egentlig enkelte at staten har over dagens kirke? Bispeutnevnelser (og, først og fremst: økonomiske spørsmål) er en ting. Menighetenes hverdag er noe helt annet. Men forestillingen om "staten som folkekirkegarantist" er på merkelig vis blitt et av de helt grunnleggende premisser i debatten. Hvorfor? Er det virkelig så åpenbart?

Er det takket være statlig styring at vi har en åpen folkekirke i Norge i dag?

Er det ikke helt andre vi skal takke for det? For eksempel presten, diakonen, ungdomsarbeideren, organisten, kateketen, kirketjeneren, staben, de mange frivillige, alle som er innom kirken: Det er kirkefolket (i vid og raus forstand) vi først og fremst kan takke for at vi har en kirke som mange mennesker kjenner positiv tilhørighet til – også mange av dem som sjelden er der.

Og politikere som vil beholde statskirkeordningen må argumentere ut fra denne virkeligheten for å være troverdige! Med positive fortegn, ut fra en glede over det vi har – ikke ut fra skulende mistenksomhet og en ubestemt frykt for hva svartsinnede middelalderkristne kan stelle i stand av (ikke nærmere angitte) skumle greier.

En som har skjønt dette er Eva M. Nielsen, AP-representant for Finnmark og tidligere kirketalskvinne. Hennes argument er gjengitt slik i Vårt Land:

"Nesten hele Nord-Norge er for statskirke."

Se, det er det vanskeligere å argumentere mot! (Hvis det stemmer, da.)

Tre menn henrettet i natt

Onsdag. På jobben i Norsk Misjon i Øst kom det meldinger fra flere ulike hold om at henrettelsene av tre katolske menn på Sulawesi, Indonesia, var nært forestående. Det kunne være snakk om timer. Fabianus Tibo, Dominggus da Silva og Marinus Riwu ble dømt til døden i 2001, utpekt som bakmennene for kamphandlingene mellom kristne og muslimer i Poso-området for noen år siden. Over tusen mennesker mistet livet i perioden 1998-2002. Myndighetene trengte noen å dømme.

Jeg uttaler meg ikke skråsikkert om skyldspørsmålet. Men det skal nevnes at både muslimer og kristne under rettssaken vitnet til de tre mennenes fordel. Og ingen av de tre mennene var blitt observert mens de deltok i kamphandlinger. Både Amnesty, Paven, EU og en lang rekke land og organisasjoner har kritisert det de mener er en farse av en rettssak og krevet de tre enten løslatt – eller muligheten til en ny og rettferdig gjennomgang av saken. Men ble ikke hørt. De skulle ha vært henrettet i august. Men henrettelsen ble utsatt i siste liten, på ubestemt tid. Trolig fordi det internasjonale presset ble så voldsomt.

Onsdag. Det hadde gått noen uker siden sist det var kommet nytt i saken. Derfor tok vi det alvorlig da meldingene kom inn til kontoret vårt: Noen mente tidspunktet var torsdag, andre at henrettelsene ville skje allerede onsdag ettermiddag (norsk tid).

I all hast laget vi en appellaksjon. La den ut på nettsidene våre, mailet til appellvennene. Mange svarte raskt og sendte appellbrev per fax til Indonesias president. Og det ble skrevet og sendt pressemeldinger til VG, Dagbladet, Aftenposten, NTB – uten den minste antydning til interesse. Men BBC, CNN, New York Times, Herald Tribune, Amnesty og å videre brakte stadig oppdateringer om saken. Her i Norge var Vårt Land, sammen med Dagen og Magazinet, alene blant mediene om å følge med.

Torsdag morgen. Ubekreftede meldinger om at henrettelsene var utsatt, eller i alle fall ennå ikke gjennomført. Dagen gikk. Stadige sjekk på nett, hos samarbeidspartnere i utlandet og nyhetsbyråer verden rundt. Sjefen på telefon med kontakter i Indonesia. Intet nytt. Blir det ny utsettelse? Ny rettssak? Hvem vet?

Torsdag kveld. Hjemme i leiligheten, klarer ikke å la tankene på de tre dødsdømte mennene ligge. Sjekker med jevne mellomrom. Intet nytt. Men så, på en italiensk katolsk nettside, ser jeg noe nytt – dog kun på italiensk. Jeg forstår ikke. Men halv ti om kvelden, det vil si i grålysningen i Indonesia, kommer de første korte meldinger fra BBC og en rekke andre internasjonale medier: Henrettelsene er gjennomført. Fremdeles til øredøvende taushet fra norske riksmedier.

Jeg kjente ikke de tre mennene. Men på jobben har vi fulgt denne saken lenge. Og de siste dagene var intense. Vi på kontoret var bare noen få av mange, mange – trolig millioner – mennesker verden over som forsøkte å gjøre en liten innsats for å hjelpe dem.

Vi lyktes ikke med det.

Fra sidelinjen fulgte vi Fabianus, Dominggus og Marinus helt frem til de ble stilt opp for geværtroppen – eller eksekusjonspelotongen, som det het på skolen. Det går sjelden så langt. Og det slo meg – kanskje for første gang – hvor aldeles ugjenkallelig en dødsdom er. For sent å gjøre noe. For sent å snakke. For sent for rettferdighet. For sent for anger. For sent. For sent for alt, for sent for absolutt alt.

Ingen av oss – hverken mennesker eller myndigheter – har rett til å gjøre det for sent.

*

En dag skal Gud sette alt i rette stand.

Det er et budskap jeg ikke alltid forstår betydningen av. Jeg rammes sjelden av dyp urettferdighet. Enda sjeldnere, ja kanskje aldri, av uopprettelig urettferdighet. Men til dem som rammes, har Gud et helt bestemt budskap: Det som var skal ikke være lenger. Se, jeg gjør alle ting nye.

På dommens dag skal Gud – Skaper, Dommer og Gjenoppretter – sette universet i balanse. Rettferdigheten skal endelig skjenkes de krenkede. Og de stolte skal bøye sin nakke.

Fortid, nåtid, fremtid: Én kirke

Aftenposten-journalist Bjørn Brøymer kritiserer Den norske kirke for unnfallenhet ovenfor kristne kirker bak Jernteppet, særlig ovenfor den rumenske, jødiske og lutherske presten Richard Wurmbrand. Wurmbrand hadde mange nære venner i Norge, og var her ofte. Han fortalte Vesten om kristenforfølgelsene i sitt hjemland, Romania.

Mange tvilte på opplysningene han kom med. Mange til offentlig til motmæle, mente at han overdrev, at han ikke var helt til å stole på.

Det Lutherske Verdensforbund gikk så langt som til å kritisere opptil flere navngitte kristne organisasjoner, som arbeidet til støtte for kristne i Sovjet og Øst-Europa, for å drive ensidig og antikommunistisk propagandavirksomhet.

For en som undertegnede – som ikke husker 70-tallet, men våknet til bevissthet i det mer glasnostifiserte 80-tall – virker det nærmest usannsynlig at LVF (på vegne av nesten hele verdens lutheranere) så det som sin oppgave å kritisere frittstående organisasjoner og mennesker som forsøkte å være undertrykte medtroende til hjelp.

Biskop emeritus Fredrik Grønningsæter har offentlig fortalt at han er lei seg for den lunkne – og motvillige – holdningen Den norske kirkes organer og råd viste ovenfor Wurmbrand. Han skåner heller ikke seg selv.

Biskop Kvarme velger en klok og ærlig tilnærming, når journalisten spør ham om Wurmbrand ville ha fått tale i Oslo domkirke i dag – i motsetning til på 70-tallet, da han ikke fikk lov:
– Richard Wurmbrand var alltid velkommen til å tale i de menigheter hvor jeg var prest. Jeg regner med at det besvarer spørsmålet ditt.

Ja, på 70-tallet var trolig de ideologiske skiller i kristenfolket kraftigere enn i dag.

Men, altså: Vi har ingen grunn til å slå oss stolt på vårt lutherske kirkebryst, når det gjelder solidaritet med kristne som lider. Og det er kanskje opptil flere norske kirkeledere som i dag er glade for at folk flest ikke er så interessert i å grave for mye i denne fortiden.

Vel. Uansett vil de jo kunne si: "Det gikk jo bra! Jernteppet falt og kirken blomstret på ny!"

Ja, ikke sant? Men det var ikke takket være Den norske kirkes råd og styrende organer. For å ta Romania som et eksempel: Den lutherske kirken i landet var en majoritetskirke. Den var stor, og folk identifiserte seg med den. Men da Jernteppet falt, var den nesten utradert. Alt mens dens norske lutherske søsterkirke diskuterte talemåter og ordbruk, om og hvis, dersom og atte og tja og ha.

Mange norske enkeltmenigheter la en helt annen innsatsvilje for dagen enn de høye råd og organer: De utviste et enormt engasjement, sendte klær, mat, bibler, utstyr – ting som skulle komme kirkene i Øst-Europa til hjelp. Det var ildsjeler, enkeltstående prester og menigheter, og det var mange av dem. Men det skjedde ikke som del av Den norske kirkes offisielle linje. (Er ikke dette forresten et godt argument for å skille kirken og staten? Jeg har lurt litt på det.)

Hva med oss, sett fra fremtiden? Hva skal vi si når våre forfulgte kristne søsken om femti år kommer til oss og forteller om hvordan de ble undertrykt?

"Hm. Beklager – vi visste ikke at det var så ille. Hadde vi visst det, hadde vi gjort noe."

Tja. Hadde vi egentlig det?

Eller: Gjør vi egentlig det?

Til en uutsigelig skjønnhet

Den var hos oss lenge, så stille og raus.
Ja, h-en i Hverken var vakker – dog taus.

Inntil vi fikk høre (i år femtini)
det mektige Råd kremte høylydt og si:

"Din taushet skal bort! Det må skjæres en h
av kroppen din. Du heter Verken fra nå!"

Fra folket lød klage (selv gråt jeg en skvett),
og malmfulle stemmer bød: "Er det så lett?

For er ikke Verken i full bruk fra før?
Det bor alt en mening bak dét ordets dør,

en mening som nekter å flytte derfra!"
Men Verken og Hverken ble tvangsgiftet da.

Folk vek ei en tomme; de stod der og skrek:
"Vi glemmer deg ei – selv om andre menn svek!"

Og endelig kom, i totusenogfem,
befaling fra Rådet: "Du, Hverken, reis hjem

med h-en på hodet. Vi angrer vårt verk."
Og Hverken ble vakker som før, taus og sterk.

Ha takk, da, du Hverken, som verket og led
mens verken rant åpent i ansiktets sved –

oss glemte du aldri! Du nådde ditt mål.
For deg, Hverken, hever vi glassene: Skål!