Noen som våger?

Klimakrisen: Vi trenger politikere som våger å ta upopulære avgjørelser og som har mot til å ta ulønnsomme avgjørelser. Som våger å tenke langsiktig. Som kan utforme dagens politikk ut fra upopulær innsikt i morgendagen: «Det kommer en tid – helt sikkert – hvor det ikke lenger vil være økonomisk lønnsomt å drive klimaødeleggende næringsvirksomhet.»

Kan man for eksempel tenke seg visse forsiktige former for strømrasjonering i Norge? Tvungen energisparing?
For eksempel: Hver mandag og onsdag regulerer og begrenser kraftselskapene hvor mye elektrisitet en husstand kan forbruke.
Eller: Hver tirsdag og torsdag sperres landets største bykjerner for all privattrafikk.

Jada, det vil vekke ramaskrik fra minst ett politisk parti (gjett hvilket).
Det vil bli skreket opp om «gammelkommunisme» og «statlig overgrep».
Det vil hagle med liberalpopulistisk kritikk fra opposisjonsledere som forstår at her er det bare å sanke inn gratisstemmer.

Samtidig: Det vil spare miljøet.
Og det vil gå opp for alle – enten de vil eller ei – at nå er det alvor.

Men finnes det politikere som våger å kjempe gjennom slike tiltak?
Jeg tviler. Det er rett og slett for mye å forvente. I alle fall i et valgår.