Makt

Trond Giske taler til folket:

«Regjeringen bruker 70 millioner kroner på å ruste opp det kirkelige demokrati.
Et demokrati som vi selv er høyt hevet over, selvfølgelig.

Kjære venner, prinsipper er vanskelige greier å forholde seg til.
Derfor er det i sannhet godt at Makten trumfer alle prinsipper.

PS: Lykke til med menighetsrådsvalget i høst!
Måtte de rette (i mine øyne) kandidater vinne,
ikke dem med flest stemmer.

Takk for oppmerksomheten.»

*

(NB: Ikke misforstå. Dette er en prinsipiell kritikk fra gislus' side. Jeg håper og tror at Pettersen blir godt mottatt, og jeg tror han vil gjøre en god jobb.)

Noen ord om det naturlige utvalg

Et spørsmål angående evolusjonsteorien om naturlig utvalg og «survival of the fittest»:

Hvorfor fikk vår art – altså den organisme som arten mennesket stammer fra – på et gitt tidspunkt og et gitt trinn i evolusjonen stemmebånd? Og hvordan? (Her kunne jeg gjerne valgt andre menneskelige legemsdeler/organer, men la oss nå bruke stemmebåndet som eksempel.)

Det er selvsagt snakk om en ekstremt sakte utvikling, gjennom millioner av år – og en svært glidende overgang fra «ikke stemmebånd» til «stemmebånd». Men, likevel: På et helt bestemt punkt i historien skjer denne endringen: En kvalitativ, fundamental overgang fra intet til eksistens.

Tenk deg at vi kunne spille av vår arts utvikling som en film, og at vi klippet filmen opp i bilderammer på 24 bilder i sekundet (eller 24.000 bilder i sekundet, for den saks skyld). Da ville vi nødvendigvis i én bilderamme ha sett et vesen helt uten stemmebånd, mens den neste bilderammen ville ha vist en celle som ikke var der i forrige bilde – og som tusener eller millioner av år senere skulle vise seg å bli et stemmebånd.

Men hvorfor? Og hvordan?

Hva eller hvem kunne vite eller forstå at «denne arten trenger et stemmebånd» - og så implementere dette?

Det er greiere å forstå den motsatte utviklingen; at en kroppsdel eller -funksjon som er hemmende, eller mister sin funksjon, blir «visket ut» av naturen gjennom tusener og millioner av år (for eksempel halen). Her gir det mening å snakke om survival of the fittest; de vesener som hadde kort hale hadde av ulike grunner lettest for å tilpasse seg nye omstendigheter (miljø) – og etter hvert ble halen kortere og kortere (og ennå har vi jo dette halebeinet, så evolusjonen er vel ikke helt sluttført).

Likeledes er det forståelig at et organ kan modifiseres over ekstremt lang tid; ansiktshår kan falle av, ryggen kan rette seg, klumpete never kan bli til finmotoriske fingre. Men å gå den andre veien – at naturen forstår hvilke helt nye og til da totalt ukjente organer en art vil trenge – ikke nå, men i en fremtid som ennå er fullstendig ukjent og ekstremt fjern? Dét har jeg ytterst vanskelig for å forstå.

Et utvalg må foretas ut fra foreliggende valgmuligheter. Hvis «stemmebånd» ikke er blant valgmulighetene, er det heller ikke mulig for naturen å velge det. Med mindre naturen har en metafysisk side, som kan velge «noe som ennå ikke finnes». Bærer fysikken i seg en metafysikk – med en styrende vilje, en prinsipiell tanke? I tilfelle virker det sakssvarende å kalle denne for Logos.

En filosofisk-matematisk innvending: Det er forståelig at man kan gå fra 1 til 1,2 eller fra 10 til 9,7.
Men å gå fra 0 til 0,1 er noe kvalitativt annet. Å gå fra intet til eksistens er kvalitativt noe fundamentalt annet enn å gå fra mye eksistens til mindre eksistens (eller omvendt).

Avslutningsvis: I valget mellom sjokolademousse, bløtkake og arme riddere kan du ikke velge stjernestøvkrem. Både fordi det ikke er blant valgmulighetene og fordi det ikke er mulig å lage det. Med mindre du aner at noe sånt faktisk kan finnes om to milliarder år? Ja, for du kan faktisk forestille deg at du spiser stjernestøvkrem, at det er å få kjøpt på 7-11 om et par milliarder år. Du kan se det for deg med fantasien din, forestillingsevnen din.

Men når kom egentlig den inn i vår organisme? Og hvorfor?

Derfor!

KrF (både ledelse og landsmøte) har gjentatte ganger sagt et klart og tydelig nei til å samarbeide med FrP i regjering. Og så kommer det da, like sikkert som 11-trikken (med andre ord: den kommer, du vet bare ikke akkurat når), oppgitt klaging fra KrF-ere her & der som mediene omtaler som «grunnfjellet i KrF»: Hvorfor vil ikke KrF samarbeide med FrP? Spør de. Selv om de har fått svar mange ganger.

Trenger de flere svar på hvorfor et regjeringssamarbeid mellom KrF og FrP er uaktuelt, kan de bare KLIKKE HER.

«Den forfulgte kirke» – teologisk uinteressant?

(Med fare for at enkelte har lest dette innlegget allerede – det ble trykt som leder i Ropet fra Øst 3-2009 og som debattinnlegg i Vårt Land 3/5-09.)

Bør man, etter flere års teologisk utdannelse, kjenne til at det finnes forfulgte kristne i vår egen samtid? De fleste vil svare kort: «Ja, selvsagt.» Når jeg selv nå – i voksen alder – nærmer meg slutten av teologistudiet, spør jeg: Hvor mye har jeg hørt om forfulgte kristne – i dag, i vår egen tid? Svaret er kort: Ingenting. «Den forfulgte kirke» er i akademisk sammenheng trygt plassert i oldkirken – i god avstand fra oss selv og vår samtid. Resultatet er at studenter med årelang teologisk utdanning risikerer å være helt ukjente med at kristne søsken hver dag lider for Jesu navns skyld. For landets teologiske læresteder bør dette være en alvorlig tankevekker.

For ordens skyld: Jeg snakker selvsagt ikke om hvorvidt forelesere og professorer personlig bryr seg om de forfulgte kristne. Dette handler ikke om den enkeltes personlige engasjement, det handler om selve teologiensvilje og evne til å snakke sant om hele Kristi legeme på jord – slik dette hellige legeme fremstår i vår egen tid. Da kan vi ikke utelate å snakke om klodens millioner av undertrykte, diskriminerte og forfulgte kristne. Hvis vi tror på vår tale om den verdensvide kirke som Jesu legeme på jord, må våre forfulgte med-lemmer lukkes inn i denne talen.

«Den forfulgte kirke i vår tid» vil finne en naturlig plass innenfor flere av teologiens områder, ikke minst nyere kirkehistorie og systematisk teologi. Forfølgelse av de kristne er en viktig klangbunn i Det nye testamente. Hvordan kan denne bibelske klangbunnen spille med, når det dreier seg om forfølgelse av kristne i vår samtid? Et moderne, teologisk språk om den forfulgte kirke må nødvendigvis formuleres annerledes enn i oldkirken. Her er det store rom og stort behov for viktig og spennende pionérarbeid!

Videre trengs det et rom for teologisk refleksjon rundt møtet mellom vår egen og de forfulgtes spiritualitet. Et eksempel: I Vesten jakter vi ustanselig på den perfekte menighetsmodell og den fullkomne, dagsaktuelle gudstjeneste. Midtøstens historiske kirker har overlevd ved helt andre metoder; ved å rendyrke og repetere sine liturgier, bønner og salmer i århundrer. Det er interessant å utforske det spenningsfylte møtet mellom våre ulike spiritualitetsformer – og svarene er ikke gitt.

Enda viktigere er det å lytte til de særegne erfaringer som bare den forfulgte kirke kan fortelle om. De har levd under konstant press og med stadige trusler, både fra myndigheter og samfunnet forøvrig. De vet at Kristus-bekjennelsen medfører begrensninger for egen livsutfoldelse og tap av frihet og valgmuligheter – verdier som i Vesten fremheves som helt grunnleggende forutsetninger for «det gode liv». Likevel står de ved sin bekjennelse. Hvorfor? Det får vi svar på bare hvis vi er villige til å la de forfulgtes erfaringer slippe til som korreks til vår egen trospraksis.

Rydd plass for «den forfulgte kirke» i pensumlister og læreplaner! Dét er utfordringen til alle landets høyskoler, fakulteter og læresteder hvor det undervises i teologi – uavhengig av kirketilhørighet. Det må, i første omgang, bli et minstekrav at studentene i alle fall skal være kjent med at det foregår undertrykkelse og forfølgelse av millioner av kristne i vår tid. Graden av engasjement kan selvsagt ikke pensumbestemmes. Men alt engasjement begynner med kjennskap. En dag banker det på kirkedørene våre, og noen spør oss: «Hvor var dere, våre søsken, da vi trengte dere?» Det er vårt valg, i dag, om vi vil ha et bedre svar å gi enn: «Vi visste ikke om dere.»

Noen som våger?

Klimakrisen: Vi trenger politikere som våger å ta upopulære avgjørelser og som har mot til å ta ulønnsomme avgjørelser. Som våger å tenke langsiktig. Som kan utforme dagens politikk ut fra upopulær innsikt i morgendagen: «Det kommer en tid – helt sikkert – hvor det ikke lenger vil være økonomisk lønnsomt å drive klimaødeleggende næringsvirksomhet.»

Kan man for eksempel tenke seg visse forsiktige former for strømrasjonering i Norge? Tvungen energisparing?
For eksempel: Hver mandag og onsdag regulerer og begrenser kraftselskapene hvor mye elektrisitet en husstand kan forbruke.
Eller: Hver tirsdag og torsdag sperres landets største bykjerner for all privattrafikk.

Jada, det vil vekke ramaskrik fra minst ett politisk parti (gjett hvilket).
Det vil bli skreket opp om «gammelkommunisme» og «statlig overgrep».
Det vil hagle med liberalpopulistisk kritikk fra opposisjonsledere som forstår at her er det bare å sanke inn gratisstemmer.

Samtidig: Det vil spare miljøet.
Og det vil gå opp for alle – enten de vil eller ei – at nå er det alvor.

Men finnes det politikere som våger å kjempe gjennom slike tiltak?
Jeg tviler. Det er rett og slett for mye å forvente. I alle fall i et valgår.

Populister, pirater og primater

Jeg må slutte å lese om Pirate Bay og fildeling på nettet. I særdeleshet gjelder det de milelange leserkommentarene og -debattene som henger som snørr i skjegget på nettavisenes nyhetsartikler for tiden. Det blir for slitsomt. Jeg blir bare irritert, oppgitt, resignert – og til slutt bare irritert. Og oppgitt. Og resignert. Og irritert.

Okei, jeg skal ta opp kampen mot resignasjonen! Men dette blir bare eder og galle – du er herved advart:
*

Har du noen gang hørt disse svenske piratene (primatene?) si noe som helst som tyder på intelligens, empati, innsikt, klokskap, ansvarlighet – eller i det minste et lite snev av fornuft?

Har du noen gang hørt et menneske under 18 år klare å sette mange nok sammenhengende tanker etter hverandre til at det totalt sett blir et argument for hvorfor fildeling er helt ok?

Har du lagt merke til at det finnes norske politikere som gjerne kaster seg inn i dansen rundt gullkalven? Solhjell har vist liten forståelse for opphavsrett og fildelingens komplekse problemområde; han forsøker bare å tekkes kidza (forøvrig et fryktelig, fryktelig ord). Giske er bare fraværende. Mens populister i alle partier ser ut til å ha funnet en fellessak her: De taler imøtekommende om «fildelingens muligheter». Den må selvsagt lovreguleres, det sier de, men den kan liksom ikke unngås lenger.

For liberalpopulistene handler dette om å ta den moderne tid på alvor, om den enkeltes frihet, om markedskreftenes kulturbalanserende kraft. Jamfør det som jo er Frps hele kulturpolitikk: «hvis kunst-/kulturproduktene er bra nok, så vil det alltid være folk som betaler for dem».

For sosialismepopulistene handler dette om endelig å få rope høyt og fritt: «Nei til privat eiendomsrett!» Samtidig som man roper et helt generelt og forløsende: «Ja til alt og alt til alle, her og overalt!» Ja, sosialismepopulsitene ser en klassekamp her; prelatene, gølvfolket, er nedlasterne og fildelerne, mens Den Diabolske Kapitalismen er De Store, Multinasjonale Plateselskapene.

Populister, pirater og primater i alle land – foren eder!

Ja, forresten: Gratulerer med dommen! Den var dere vel unt!

(Hurra for en svensk domstol som våget å tale en av vår tids mest ufordragelige, fordummende, navlebeskuende og selvnytende massebevegelser imot.)

Han får ikke kalle seg kristen

I Egypt må alle personer ha et offentlig ID-kort som opplyser om religiøs tilhørighet. Egyptiske Maher al-Gohary ble en kristen i 1973, likevel står han offisielt registrert som muslim. Det får store konsekvenser for datteren. Det er ekstremt vanskelig å få endret ID-kortene, men al-Gohary har gått til sak mot staten for at det skal skje.

Maher al-Gohary (56) og familien hans har allerede mottatt en rekke dødstrusler. Saken hans skulle opp for domstolen 28. mars, men fremdeles har det ikke vært meldt om utfallet - hvilket kan bety at saken er blitt utsatt (noe som er ganske vanlig).

Den viktigste grunnen til at al-Gohary nå har gått til sak mot staten, er hans 15 år gamle datter: Når hun blir 16 år vil hun få sitt eget ID-kort, men så lenge faren er oppført som muslim vil hun automatisk bli det samme. Dette får store konsekvenser for henne, både når det gjelder skole, jobb og ekteskap. For eksempel vil hun ikke ha lov til å gifte seg med en kristen mann, så lenge myndighetene hevder at hun er muslim.

Dette er en alvorlig krenkelse av Maher al-Goharys menneskerettigheter og et stygt overgrep mot trosfriheten (§18). Du kan protestere! Send appell til Egypts president, Hosni Mubarak, om at han må gripe inn til hjelp for al-Gohary og datteren!

Klikk her og les mer!