gislus flytter

... jeg tar med meg bloggen til wordpress, etter massivt gruppepress. Klikk her!

g

Valg & taktikk

Fantasiløse medier overgår hverandre i å presse oss til å velge mellom bare to regjeringskonstellasjoner ved høstens stortingsvalg: En regjering med Jens som statsminister – eller en regjering hvor Jensen står ved roret.

Frustrerende. For alle oss såkalte sentrumsvelgere, er det litt leit at man ikke ofrer tankekraft på å vurdere andre konstellasjoner enn disse to. Men særlig leit, og frustrerende, er det at FrP i så stor grad løftes frem som reelt regjeringsalternativ – på bekostning av ulike sentrumsalternativer (for eksempel Sentrum + Ap?). Ut fra oppslutning, og ut fra de andre «borgerlige» partienes holdning til et FrP-samarbeid, må det fremdeles anses som svært lite sannsynlig at statsministeren etter valget heter Siv Jensen.

Taktisk. Men så er det taktikerne iblant oss. Som forsøker å fortelle meg at «en stemme til KrF eller Venstre er i praksis en stemme til en fortsatt rødgrønn regjering». Resonnementet er at Sentrum vil bli så lite at de ikke kan danne regjering selv. Og når partiledelsen i både KrF og Venstre kontant avviser at de vil danne regjering sammen med FrP, ja, så blir en en stemme til KrF eller Venstre egentlig en stemme til de rødgrønne.

Enkelt! Jeg kan godt røpe at jeg totalt mangler sans for slik såkalt «taktisk stemming». Det har en vond bismak av idioti og vitner om at «taktikeren» har en umoden demokratisk holdning(!). Jeg vil gjerne få fastholde at en stemme til Venstre er og blir en stemme til Venstre. Så enkelt er det! Og så blir det partiene og politikernes jobb i dagene etter valget å forhandle frem en regjeringsplattform som har grunnlag i folkets stemmegivning.

I år kommer jeg til å stemme enten Venstre (som vanlig) eller KrF (for første gang).

(Forøvrig mener jeg at det medieskapte valget mellom «Jens og Jensen» er latterlig enkelt.)

Fugl Føniks

Noen flere som stusser over hvor pinlig og patetisk VG og Dagbladet oppfører seg i dag?

I flere dager har de indirekte rakket ned på John Arne Riise – ved å gjengi alle Einar Baardsens gamle røverhistorier om familien Riise. Skadefryden har lyst ut av journalister og deskmedarbeideres øyne. «Hæ hæ, nå får'n som fortjent, den blæra!»

Men akkurat idet medieversjonen av John Arne Riise faller og blir liggende, kommer plutselig den herlige solskinnshistorien – presentert av nøyaktig de samme aktører, VG og Dagbladet: De kan fortelle at etter flere dagers intenst mediakjør slår Riise tilbake ved å spille en god kamp og score et mål. Fantastisk, hva?

Dette er en god illustrasjon på hvordan mediene selv kan regisserere og til dels skape nyheter ved egen dramaturgiske maskin:

1) Grav og kast skitt, riv ned, skap en taper og la ham ligge!
2) Nå kan taperen bygges opp; ja, vi gjør ham til en ekte folkehelt, en Askeladden, en moderne oppstandelseshistorie, en Fugl Fønix av asken!

(I notabene: Torbjørn Jagland og Åpen Post-karenes kyllingstunt. Kakle-kakle.)

Voiceover i gudstjenesten?

Med ujevne mellomrom hever noen røsten for å si at presten/liturgen i en gudstjeneste må forklare mer av det som skjer. For eksempel gi en kort forklaring på Credo-leddet, hva det er og hvorfor det kommer der det kommer i gudstjenesten. Ungdommens kirkemøte har dette som et uttalt ønske i det gudstjenestedokumentet de forfattet i 2003. Dokumentet videresendtes til Kirkemøtet – og ble en hovedårsak til at Den norske kirke nå er i gang med en stor gudstjenestereform.

Men forslaget vinner neppe frem i gudstjenestereformen som nå er underveis. En forklaring av leddene, en slags voiceover eller forteller som kort skal forklare oss hva trosbekjennelsen er, før vi sammen utsier den, vil være ødeleggende for gudstjenestens dramaturgi. Et irritasjonsmoment. UKMs intensjon var trolig å avmystifisere, avintellektualisere – men jeg tror heller at effekten ville blitt den stikk motsatte.

I Bertolt Brechts skuespill ble man, før hver scene, fortalt hva som skulle skje («Verfremdung»). Poenget var å rette fokus mot budskapet, ikke personene; mot det som formidles, ikke formidlerne; mot det tankemessige innholdet, ikke følelsene/stemningen. (Dere som kan Brecht får tilgi meg min enkle forklaring.)

Et spennende eksperiment. Men neppe tilfeldig at denne formen aldri ble normen.

Makt

Trond Giske taler til folket:

«Regjeringen bruker 70 millioner kroner på å ruste opp det kirkelige demokrati.
Et demokrati som vi selv er høyt hevet over, selvfølgelig.

Kjære venner, prinsipper er vanskelige greier å forholde seg til.
Derfor er det i sannhet godt at Makten trumfer alle prinsipper.

PS: Lykke til med menighetsrådsvalget i høst!
Måtte de rette (i mine øyne) kandidater vinne,
ikke dem med flest stemmer.

Takk for oppmerksomheten.»

*

(NB: Ikke misforstå. Dette er en prinsipiell kritikk fra gislus' side. Jeg håper og tror at Pettersen blir godt mottatt, og jeg tror han vil gjøre en god jobb.)

Noen ord om det naturlige utvalg

Et spørsmål angående evolusjonsteorien om naturlig utvalg og «survival of the fittest»:

Hvorfor fikk vår art – altså den organisme som arten mennesket stammer fra – på et gitt tidspunkt og et gitt trinn i evolusjonen stemmebånd? Og hvordan? (Her kunne jeg gjerne valgt andre menneskelige legemsdeler/organer, men la oss nå bruke stemmebåndet som eksempel.)

Det er selvsagt snakk om en ekstremt sakte utvikling, gjennom millioner av år – og en svært glidende overgang fra «ikke stemmebånd» til «stemmebånd». Men, likevel: På et helt bestemt punkt i historien skjer denne endringen: En kvalitativ, fundamental overgang fra intet til eksistens.

Tenk deg at vi kunne spille av vår arts utvikling som en film, og at vi klippet filmen opp i bilderammer på 24 bilder i sekundet (eller 24.000 bilder i sekundet, for den saks skyld). Da ville vi nødvendigvis i én bilderamme ha sett et vesen helt uten stemmebånd, mens den neste bilderammen ville ha vist en celle som ikke var der i forrige bilde – og som tusener eller millioner av år senere skulle vise seg å bli et stemmebånd.

Men hvorfor? Og hvordan?

Hva eller hvem kunne vite eller forstå at «denne arten trenger et stemmebånd» - og så implementere dette?

Det er greiere å forstå den motsatte utviklingen; at en kroppsdel eller -funksjon som er hemmende, eller mister sin funksjon, blir «visket ut» av naturen gjennom tusener og millioner av år (for eksempel halen). Her gir det mening å snakke om survival of the fittest; de vesener som hadde kort hale hadde av ulike grunner lettest for å tilpasse seg nye omstendigheter (miljø) – og etter hvert ble halen kortere og kortere (og ennå har vi jo dette halebeinet, så evolusjonen er vel ikke helt sluttført).

Likeledes er det forståelig at et organ kan modifiseres over ekstremt lang tid; ansiktshår kan falle av, ryggen kan rette seg, klumpete never kan bli til finmotoriske fingre. Men å gå den andre veien – at naturen forstår hvilke helt nye og til da totalt ukjente organer en art vil trenge – ikke nå, men i en fremtid som ennå er fullstendig ukjent og ekstremt fjern? Dét har jeg ytterst vanskelig for å forstå.

Et utvalg må foretas ut fra foreliggende valgmuligheter. Hvis «stemmebånd» ikke er blant valgmulighetene, er det heller ikke mulig for naturen å velge det. Med mindre naturen har en metafysisk side, som kan velge «noe som ennå ikke finnes». Bærer fysikken i seg en metafysikk – med en styrende vilje, en prinsipiell tanke? I tilfelle virker det sakssvarende å kalle denne for Logos.

En filosofisk-matematisk innvending: Det er forståelig at man kan gå fra 1 til 1,2 eller fra 10 til 9,7.
Men å gå fra 0 til 0,1 er noe kvalitativt annet. Å gå fra intet til eksistens er kvalitativt noe fundamentalt annet enn å gå fra mye eksistens til mindre eksistens (eller omvendt).

Avslutningsvis: I valget mellom sjokolademousse, bløtkake og arme riddere kan du ikke velge stjernestøvkrem. Både fordi det ikke er blant valgmulighetene og fordi det ikke er mulig å lage det. Med mindre du aner at noe sånt faktisk kan finnes om to milliarder år? Ja, for du kan faktisk forestille deg at du spiser stjernestøvkrem, at det er å få kjøpt på 7-11 om et par milliarder år. Du kan se det for deg med fantasien din, forestillingsevnen din.

Men når kom egentlig den inn i vår organisme? Og hvorfor?

Derfor!

KrF (både ledelse og landsmøte) har gjentatte ganger sagt et klart og tydelig nei til å samarbeide med FrP i regjering. Og så kommer det da, like sikkert som 11-trikken (med andre ord: den kommer, du vet bare ikke akkurat når), oppgitt klaging fra KrF-ere her & der som mediene omtaler som «grunnfjellet i KrF»: Hvorfor vil ikke KrF samarbeide med FrP? Spør de. Selv om de har fått svar mange ganger.

Trenger de flere svar på hvorfor et regjeringssamarbeid mellom KrF og FrP er uaktuelt, kan de bare KLIKKE HER.

«Den forfulgte kirke» – teologisk uinteressant?

(Med fare for at enkelte har lest dette innlegget allerede – det ble trykt som leder i Ropet fra Øst 3-2009 og som debattinnlegg i Vårt Land 3/5-09.)

Bør man, etter flere års teologisk utdannelse, kjenne til at det finnes forfulgte kristne i vår egen samtid? De fleste vil svare kort: «Ja, selvsagt.» Når jeg selv nå – i voksen alder – nærmer meg slutten av teologistudiet, spør jeg: Hvor mye har jeg hørt om forfulgte kristne – i dag, i vår egen tid? Svaret er kort: Ingenting. «Den forfulgte kirke» er i akademisk sammenheng trygt plassert i oldkirken – i god avstand fra oss selv og vår samtid. Resultatet er at studenter med årelang teologisk utdanning risikerer å være helt ukjente med at kristne søsken hver dag lider for Jesu navns skyld. For landets teologiske læresteder bør dette være en alvorlig tankevekker.

For ordens skyld: Jeg snakker selvsagt ikke om hvorvidt forelesere og professorer personlig bryr seg om de forfulgte kristne. Dette handler ikke om den enkeltes personlige engasjement, det handler om selve teologiensvilje og evne til å snakke sant om hele Kristi legeme på jord – slik dette hellige legeme fremstår i vår egen tid. Da kan vi ikke utelate å snakke om klodens millioner av undertrykte, diskriminerte og forfulgte kristne. Hvis vi tror på vår tale om den verdensvide kirke som Jesu legeme på jord, må våre forfulgte med-lemmer lukkes inn i denne talen.

«Den forfulgte kirke i vår tid» vil finne en naturlig plass innenfor flere av teologiens områder, ikke minst nyere kirkehistorie og systematisk teologi. Forfølgelse av de kristne er en viktig klangbunn i Det nye testamente. Hvordan kan denne bibelske klangbunnen spille med, når det dreier seg om forfølgelse av kristne i vår samtid? Et moderne, teologisk språk om den forfulgte kirke må nødvendigvis formuleres annerledes enn i oldkirken. Her er det store rom og stort behov for viktig og spennende pionérarbeid!

Videre trengs det et rom for teologisk refleksjon rundt møtet mellom vår egen og de forfulgtes spiritualitet. Et eksempel: I Vesten jakter vi ustanselig på den perfekte menighetsmodell og den fullkomne, dagsaktuelle gudstjeneste. Midtøstens historiske kirker har overlevd ved helt andre metoder; ved å rendyrke og repetere sine liturgier, bønner og salmer i århundrer. Det er interessant å utforske det spenningsfylte møtet mellom våre ulike spiritualitetsformer – og svarene er ikke gitt.

Enda viktigere er det å lytte til de særegne erfaringer som bare den forfulgte kirke kan fortelle om. De har levd under konstant press og med stadige trusler, både fra myndigheter og samfunnet forøvrig. De vet at Kristus-bekjennelsen medfører begrensninger for egen livsutfoldelse og tap av frihet og valgmuligheter – verdier som i Vesten fremheves som helt grunnleggende forutsetninger for «det gode liv». Likevel står de ved sin bekjennelse. Hvorfor? Det får vi svar på bare hvis vi er villige til å la de forfulgtes erfaringer slippe til som korreks til vår egen trospraksis.

Rydd plass for «den forfulgte kirke» i pensumlister og læreplaner! Dét er utfordringen til alle landets høyskoler, fakulteter og læresteder hvor det undervises i teologi – uavhengig av kirketilhørighet. Det må, i første omgang, bli et minstekrav at studentene i alle fall skal være kjent med at det foregår undertrykkelse og forfølgelse av millioner av kristne i vår tid. Graden av engasjement kan selvsagt ikke pensumbestemmes. Men alt engasjement begynner med kjennskap. En dag banker det på kirkedørene våre, og noen spør oss: «Hvor var dere, våre søsken, da vi trengte dere?» Det er vårt valg, i dag, om vi vil ha et bedre svar å gi enn: «Vi visste ikke om dere.»