Erkjennelse om syndsbekjennelse

I forbindelse med gudstjenestereformen har jeg kikket på forslag til ny ordning for hovedgudstjenesten. Ta en titt på dette korte utdraget:

*

14. SYNDSBEKJENNELSE
Syndsbekjennelsen kan være et selvstendig ledd i gudstjenesten eller inngå som del av forbønnen.
Liturgen kan knele under bønnestillhet og syndsbekjennelse. Også menigheten kan gis anledning til å knele.

Syndsbekjennelsen kan innledes med
L: La oss i Guds nådige nærvær ransake oss selv
eller
L: La oss i Guds nådige nærvær ransake oss selv i stillhet
eller
L: La oss erkjenne våre synder og legge av oss det som tynger
eller en annen passende innledning

Her kan følge løftesord

Eksempler på syndsbekjennelser, se side...
Eksempler på løftesord, se side...

*

Ok. To korte, kritiske kommentarer:

1) Ordene "kan" og "eller" blir sentrale i den nye gudstjenesteordningen. Valgfrihet er honnørordet denne gang. Og joda, i løpet av ovennenvte éne korte setning, presenteres gudstjenesteplanleggerne for ikke mindre enn: fem "kan" + tre "eller" + to sidehenvisninger til øvrige varianter.
Man må lure på om så mange detaljfikserte valg egentlig oppleves som valgfrihet: Det kan like gjerne oppleves som påtvunget pedantisk nærsynthet.

2) Legg merke til at ordene erkjennelse og bekjennelse brukes synonymt. Det kan jo være en glipp, men det aner meg at det er et forsøk på modernisering-eller-noe-sånt. Problemet er altså at syndsbekjennelse blir det samme som syndserkjennelse - men denne ordbruken stemmer ikke overens hverken med folks språkfølelse eller med ordenes leksikalske innhold. Og da må man lure på om ikke modernisering og fremskritt egentlig ble et realt skritt bakover.

- Bare se på Burma

Det ser ikke ut til at norsk presse er interessert i annet enn menyen på Slottet, i forbindelse med statsbesøket fra Vietnam. Unntaket er Aftenposten, som forteller (lett forkortet av meg):

"Kieu Tran var to år gammel da foreldrene flyktet fra Vietnam for å unnslippe det brutale regimet som nettopp hadde vunnet krigen mot amerikanerne. 800.000 mennesker ble båtflyktninger, og rundt halvparten av dem døde. - For oss som flyktet, er det derfor helt uvirkelig at Vietnams president blir mottatt med pomp og prakt av Kongen og statsministeren, sier Tran."

Sant nok har det skjedd en bedring i Vietnam de siste årene, ikke bare økonomisk, men også når det gjelder respekten for menneskerettigheter - deriblant trosfrihet. Men fremdeles overvåkes, kontrolleres og trakasseres store grupper av religiøse minoriteter - blant dem svært mange kristne. Og buddhistmunken og aktivisten Thich Quang Do sitter fremdeles i husarrest.

Erik Solheim, en mann jeg ellers har stor respekt for, begår et aldeles uforklarlig stykke politisk retorikk (sitert fra aftenposten.no), når han blir spurt om Regjeringens nye Vietnam-strategi: Skyves ikke fokuset på menneskerettigheter i bakgrunnen, til fordel for lukrative næringslivsavtaler?

- Samarbeid er veien å gå. Bare se på Burma, sier Solheim.

Ja, så ser jeg på Burma da. Ser og ser. Jeg ser og ser på Burma.

Mener Solheim det han sier? At norsk kontakt med den burmesiske militærjuntaen er en suksesshistorie om dialogens fortreffelighet i møte med undertrykkende regimer?

Hvilken suksess? Hvilken dialog? Hvilket samarbeid?

Erik Solheim taler her dessverre slik mange av politikkens tilårskomne idealister gjør - når de en gang forflytter seg fra opposisjon til posisjon.

KLIKK HER for å lese Regjeringens nye Vietnam-strategi
KLIKK HER for fem lærerike foredrag om Vietnam og menneskerettigheter