Erkjennelse om syndsbekjennelse

I forbindelse med gudstjenestereformen har jeg kikket på forslag til ny ordning for hovedgudstjenesten. Ta en titt på dette korte utdraget:

*

14. SYNDSBEKJENNELSE
Syndsbekjennelsen kan være et selvstendig ledd i gudstjenesten eller inngå som del av forbønnen.
Liturgen kan knele under bønnestillhet og syndsbekjennelse. Også menigheten kan gis anledning til å knele.

Syndsbekjennelsen kan innledes med
L: La oss i Guds nådige nærvær ransake oss selv
eller
L: La oss i Guds nådige nærvær ransake oss selv i stillhet
eller
L: La oss erkjenne våre synder og legge av oss det som tynger
eller en annen passende innledning

Her kan følge løftesord

Eksempler på syndsbekjennelser, se side...
Eksempler på løftesord, se side...

*

Ok. To korte, kritiske kommentarer:

1) Ordene "kan" og "eller" blir sentrale i den nye gudstjenesteordningen. Valgfrihet er honnørordet denne gang. Og joda, i løpet av ovennenvte éne korte setning, presenteres gudstjenesteplanleggerne for ikke mindre enn: fem "kan" + tre "eller" + to sidehenvisninger til øvrige varianter.
Man må lure på om så mange detaljfikserte valg egentlig oppleves som valgfrihet: Det kan like gjerne oppleves som påtvunget pedantisk nærsynthet.

2) Legg merke til at ordene erkjennelse og bekjennelse brukes synonymt. Det kan jo være en glipp, men det aner meg at det er et forsøk på modernisering-eller-noe-sånt. Problemet er altså at syndsbekjennelse blir det samme som syndserkjennelse - men denne ordbruken stemmer ikke overens hverken med folks språkfølelse eller med ordenes leksikalske innhold. Og da må man lure på om ikke modernisering og fremskritt egentlig ble et realt skritt bakover.