- Bare se på Burma

Det ser ikke ut til at norsk presse er interessert i annet enn menyen på Slottet, i forbindelse med statsbesøket fra Vietnam. Unntaket er Aftenposten, som forteller (lett forkortet av meg):

"Kieu Tran var to år gammel da foreldrene flyktet fra Vietnam for å unnslippe det brutale regimet som nettopp hadde vunnet krigen mot amerikanerne. 800.000 mennesker ble båtflyktninger, og rundt halvparten av dem døde. - For oss som flyktet, er det derfor helt uvirkelig at Vietnams president blir mottatt med pomp og prakt av Kongen og statsministeren, sier Tran."

Sant nok har det skjedd en bedring i Vietnam de siste årene, ikke bare økonomisk, men også når det gjelder respekten for menneskerettigheter - deriblant trosfrihet. Men fremdeles overvåkes, kontrolleres og trakasseres store grupper av religiøse minoriteter - blant dem svært mange kristne. Og buddhistmunken og aktivisten Thich Quang Do sitter fremdeles i husarrest.

Erik Solheim, en mann jeg ellers har stor respekt for, begår et aldeles uforklarlig stykke politisk retorikk (sitert fra aftenposten.no), når han blir spurt om Regjeringens nye Vietnam-strategi: Skyves ikke fokuset på menneskerettigheter i bakgrunnen, til fordel for lukrative næringslivsavtaler?

- Samarbeid er veien å gå. Bare se på Burma, sier Solheim.

Ja, så ser jeg på Burma da. Ser og ser. Jeg ser og ser på Burma.

Mener Solheim det han sier? At norsk kontakt med den burmesiske militærjuntaen er en suksesshistorie om dialogens fortreffelighet i møte med undertrykkende regimer?

Hvilken suksess? Hvilken dialog? Hvilket samarbeid?

Erik Solheim taler her dessverre slik mange av politikkens tilårskomne idealister gjør - når de en gang forflytter seg fra opposisjon til posisjon.

KLIKK HER for å lese Regjeringens nye Vietnam-strategi
KLIKK HER for fem lærerike foredrag om Vietnam og menneskerettigheter