gislus flytter

... jeg tar med meg bloggen til wordpress, etter massivt gruppepress. Klikk her!

g

Valg & taktikk

Fantasiløse medier overgår hverandre i å presse oss til å velge mellom bare to regjeringskonstellasjoner ved høstens stortingsvalg: En regjering med Jens som statsminister – eller en regjering hvor Jensen står ved roret.

Frustrerende. For alle oss såkalte sentrumsvelgere, er det litt leit at man ikke ofrer tankekraft på å vurdere andre konstellasjoner enn disse to. Men særlig leit, og frustrerende, er det at FrP i så stor grad løftes frem som reelt regjeringsalternativ – på bekostning av ulike sentrumsalternativer (for eksempel Sentrum + Ap?). Ut fra oppslutning, og ut fra de andre «borgerlige» partienes holdning til et FrP-samarbeid, må det fremdeles anses som svært lite sannsynlig at statsministeren etter valget heter Siv Jensen.

Taktisk. Men så er det taktikerne iblant oss. Som forsøker å fortelle meg at «en stemme til KrF eller Venstre er i praksis en stemme til en fortsatt rødgrønn regjering». Resonnementet er at Sentrum vil bli så lite at de ikke kan danne regjering selv. Og når partiledelsen i både KrF og Venstre kontant avviser at de vil danne regjering sammen med FrP, ja, så blir en en stemme til KrF eller Venstre egentlig en stemme til de rødgrønne.

Enkelt! Jeg kan godt røpe at jeg totalt mangler sans for slik såkalt «taktisk stemming». Det har en vond bismak av idioti og vitner om at «taktikeren» har en umoden demokratisk holdning(!). Jeg vil gjerne få fastholde at en stemme til Venstre er og blir en stemme til Venstre. Så enkelt er det! Og så blir det partiene og politikernes jobb i dagene etter valget å forhandle frem en regjeringsplattform som har grunnlag i folkets stemmegivning.

I år kommer jeg til å stemme enten Venstre (som vanlig) eller KrF (for første gang).

(Forøvrig mener jeg at det medieskapte valget mellom «Jens og Jensen» er latterlig enkelt.)

Fugl Føniks

Noen flere som stusser over hvor pinlig og patetisk VG og Dagbladet oppfører seg i dag?

I flere dager har de indirekte rakket ned på John Arne Riise – ved å gjengi alle Einar Baardsens gamle røverhistorier om familien Riise. Skadefryden har lyst ut av journalister og deskmedarbeideres øyne. «Hæ hæ, nå får'n som fortjent, den blæra!»

Men akkurat idet medieversjonen av John Arne Riise faller og blir liggende, kommer plutselig den herlige solskinnshistorien – presentert av nøyaktig de samme aktører, VG og Dagbladet: De kan fortelle at etter flere dagers intenst mediakjør slår Riise tilbake ved å spille en god kamp og score et mål. Fantastisk, hva?

Dette er en god illustrasjon på hvordan mediene selv kan regisserere og til dels skape nyheter ved egen dramaturgiske maskin:

1) Grav og kast skitt, riv ned, skap en taper og la ham ligge!
2) Nå kan taperen bygges opp; ja, vi gjør ham til en ekte folkehelt, en Askeladden, en moderne oppstandelseshistorie, en Fugl Fønix av asken!

(I notabene: Torbjørn Jagland og Åpen Post-karenes kyllingstunt. Kakle-kakle.)

Voiceover i gudstjenesten?

Med ujevne mellomrom hever noen røsten for å si at presten/liturgen i en gudstjeneste må forklare mer av det som skjer. For eksempel gi en kort forklaring på Credo-leddet, hva det er og hvorfor det kommer der det kommer i gudstjenesten. Ungdommens kirkemøte har dette som et uttalt ønske i det gudstjenestedokumentet de forfattet i 2003. Dokumentet videresendtes til Kirkemøtet – og ble en hovedårsak til at Den norske kirke nå er i gang med en stor gudstjenestereform.

Men forslaget vinner neppe frem i gudstjenestereformen som nå er underveis. En forklaring av leddene, en slags voiceover eller forteller som kort skal forklare oss hva trosbekjennelsen er, før vi sammen utsier den, vil være ødeleggende for gudstjenestens dramaturgi. Et irritasjonsmoment. UKMs intensjon var trolig å avmystifisere, avintellektualisere – men jeg tror heller at effekten ville blitt den stikk motsatte.

I Bertolt Brechts skuespill ble man, før hver scene, fortalt hva som skulle skje («Verfremdung»). Poenget var å rette fokus mot budskapet, ikke personene; mot det som formidles, ikke formidlerne; mot det tankemessige innholdet, ikke følelsene/stemningen. (Dere som kan Brecht får tilgi meg min enkle forklaring.)

Et spennende eksperiment. Men neppe tilfeldig at denne formen aldri ble normen.