Tro og fornuft

(En gang i vår hadde Vårt Land en enquete der bl.a. Lars Gule ble stilt noen spørsmål rundt det å ha en tro. Dette er noen bearbeidede tanker fra ting jeg skriblet ned den gangen.)

”Hvorfor tror folk?” spurte Vårt Land blant annet. Og Gule svarte:
”Fordi det er enkelt. Det er vanskelig å kontinuerlig etterprøve sine forestillinger og grunnlaget for sin identitet. Da er det enklere å la forestillingene forfalle til tro.”

Men hva slags modell for forholdet mellom tro og fornuft er det Gule presenterer her? Jeg har satt den opp i en enkel skisse:

1) Mennesket har visse forestillinger (religiøse og andre).
2) Disse må etterprøves ved kritisk gjennomgang. Gjør man ikke det, forfaller forestillingene til tro.
3) Ved kritisk etterprøving vil man kunne oppnå en overbevisning.

Med overbevisning menes her altså en overbevisning bygget på fakta, empiri, undersøkelse av virkeligheten. Og denne overbevisningen er troen overlegen, fordi den kommer som resultat av kritisk tenkning. Tro er på sin side ikke for annet å regne enn ”forfalte forestillinger”. Det virkelig spektakulære ved modellen er imidlertid at det helt enkelt ikke gis et tredje alternativ: muligheten for å fortsette å tro etter den kritiske etterprøvingen av ens forestillinger. All gudstro er med andre ord fornuftsstridig.

Her skurrer det meste.

Tro handler ikke om enten å avvise eller akseptere fakta (slik "Gules tese" hevder), men er noe kvalitativt annet. Tro handler ikke om verifisering/falsifisering av empirisk materiale: Mens en tro kan romme mange motstridende tanker, kan en blå sokk aldri være grønn. Det er naturligvis tale om en vesensforskjell her, mellom troens objekt og den empiriske undersøkelsens objekt. Og Gule utviser overraskende liten innsikt i religiøs tenkemåte, når han snakker om trosmessige forestillinger som noe som kan sjekkes på samme måte som man sjekker om en sokk er blå eller grønn.

Det betyr imidlertid ikke at forholdet mellom religiøs tro og fornuft er friksjonsfritt.

Enkelte kristne forsøker å drible seg ut av friksjonen ved å si at "troen er det som begynner der fornuften ender". Det er en tanke jeg hverken forstår eller liker. Og fra kristent hold er det ikke minst en uhyre defensiv tanke (som om vi pakker sammen sakene våre og roper "okei folkens, da tar vi med oss troen og flytter ut av fornuften – bare ta over plassen, dere!").

Som en avrunding nevner jeg teologen Gerhard Ebeling, som skriver at "tro på den levende Gud er ikke tro på visse teologiske proposisjoner" (omtrentlig sitat). Han skriver det ikke som en banal avvisning av de systematiskteologiske sysler; sitatet hører tvert imot hjemme i en lengre kristologisk utlegning. Men det er en god og viktig påminnelse for enhver som innimellom tenker litt rundt både Gud, tro og fornuft:

Troens objekt er hverken teologiske eller vitenskapelige modeller - men Gud selv.

Arven

1987. Da jeg var 13 år oppdaget min bror og jeg Pink Floyd med et brak. Det ble en oppvåkning som ganske snart skulle føre til overgangen fra barndom til ungdom, samt hull i øret og gryende autoritetskritikk. Jeg digget (som det het) Pink Floyd, finleste og (over)tolket tekstene, og identifiserte meg med den eksplosive kraften og det sinte - men varme - opprøret som gjennomsyret Floyd-platene fra 70-tallet.

1990. Det året begynte jeg på musikklinjen. Engelsklæreren vår (som også var rockebassist) mønstret elevenes blomstrete skjorter og fargerike loppemarkedklær og sa: "Dere ser ut som om dere er snytt rett ut av 70-tallet!" Våre hjerter svulmet ved disse ord. Vi hadde fått vår bekreftelse. Vi hadde skjønt det. Peace, love, understanding. Egenart, idealisme, musikk.

1992. Men en dag, jeg var 18 år, og min far sa - lett henslengt over en kaffekopp ved kjøkkenbordet:
"Det er jo pussig at unge folk i dag har musikalske opprørshelter som er så gamle at de kunne ha vært deres egne foreldrene. Er det ikke litt patetisk, egentlig?"

"Jaaa....", mumlet jeg til svar. Og kjente det tordne i brystet. For jeg forstod hva han mente. Jeg hadde allerede tenkt tanken: Hvor lenge kunne 90-talls-ungdommene fortsette å ri på en 70-tallsbølge som forlengst hadde nådd land? Hvor lenge skulle mine jevnaldrende ligge i strandkanten og lytte til 50 år gamle opprørsrockere som nå bedrev tiden med å seile rundt i Middelhavet, ta flysertifikat og en gang iblant gi ut nye koseplater om koner og barnebarn?

Samtidig: Hvem trodde de at de var, denne foreldregenerasjonen, som først hoiet og ropte om opprør, peace & love - og fikk de unge med på laget, for så å bøye seg ned til dem og bjeffe:
"Har dere ikke noe eget å komme med, eller? Skal dere bare dilte etter oss?"

EN: Det var en ydmykelse å bli avslørt som beundrer av foreldregenerasjonens helter.
TO: Det ble en dobbelt ydmykelse ved at det var en representant for denne generasjonen som påpekte det.
TRE: Det verste var likevel at kritikken var berettiget. Altså: en trippel ydmykelse.

1995. Det tok tid å summe seg etter all denne ydmykelsen. Og, før jeg rakk å klekke ut en passende motreaksjon på den allestedsnærværende 68-generasjonen, var vi allerede kommet halvveis inn på 90-tallet. Og det eneste her som hadde overlevd veien fra 70-tallet, var en utspjåket og oppjaget diskoversjon av "I will survive". Farvel, ungdom.

1995-2000. Da de store ideologiene for alvor hadde brutt sammen (omtrent samtidig med at idealistisk ungdomstid gled over i desillusjonert unge voksne-tid), kunne Fugees tilby fengende og relativt harmløs smertebedøvelse for en stakket stund. Og så, etter hvert, midt inne i 90-tallets ideologiske tomrom, oppstod nye institusjoner som Björk, Tricky, Massive Attack, Portishead, Roni Size, Future Sound of London og et utall andre "independent"-artister. Ja, i noen år var dette selve soundtracket til en helt ny og konvensjonsløs "ideologi"; en ung, selvsikker, forvirret, fremadstormende, antiideologisk og antipolitisk bevegelse - totalt ubesmittet av 68er-hender. Endelig! Men kunne det vare?

2004. I Oslos førjulstid avfinner tilsynelatende selvstendige artistindivider seg med at det tross alt er best å holde kjeft når ting blir problematiske, og heller ta den der kozlige "Tsjeriåu" en gang til, fremfor å stille opp ved julegryta til inntekt for politisk ukorrekte Frelsesarmeen.

2006. Og som 32-åring tenker jeg ennå at det er noe uoppgjort, uforløst i min generasjons forhold til den mye omtalte 68-generasjonen. For arven er der i aller høyeste grad, og makt har de fremdeles. Den har riktignok glidd over i nye former, men den lumre tilstedeværelsen er den samme, om ikke like synlig: 68-erne har smeltet som en isblokk i Slottsparken og rent ned i grunnvannet under oss.

Det samme vannet som dagens ungdom drikker fra tåteflasker av plast til 18 kroner stykket.

"Well, in that case...

...I'll have the orange juice."

Sa overbetjent Morse. Og kostet på seg et smil.