«Den forfulgte kirke» – teologisk uinteressant?

(Med fare for at enkelte har lest dette innlegget allerede – det ble trykt som leder i Ropet fra Øst 3-2009 og som debattinnlegg i Vårt Land 3/5-09.)

Bør man, etter flere års teologisk utdannelse, kjenne til at det finnes forfulgte kristne i vår egen samtid? De fleste vil svare kort: «Ja, selvsagt.» Når jeg selv nå – i voksen alder – nærmer meg slutten av teologistudiet, spør jeg: Hvor mye har jeg hørt om forfulgte kristne – i dag, i vår egen tid? Svaret er kort: Ingenting. «Den forfulgte kirke» er i akademisk sammenheng trygt plassert i oldkirken – i god avstand fra oss selv og vår samtid. Resultatet er at studenter med årelang teologisk utdanning risikerer å være helt ukjente med at kristne søsken hver dag lider for Jesu navns skyld. For landets teologiske læresteder bør dette være en alvorlig tankevekker.

For ordens skyld: Jeg snakker selvsagt ikke om hvorvidt forelesere og professorer personlig bryr seg om de forfulgte kristne. Dette handler ikke om den enkeltes personlige engasjement, det handler om selve teologiensvilje og evne til å snakke sant om hele Kristi legeme på jord – slik dette hellige legeme fremstår i vår egen tid. Da kan vi ikke utelate å snakke om klodens millioner av undertrykte, diskriminerte og forfulgte kristne. Hvis vi tror på vår tale om den verdensvide kirke som Jesu legeme på jord, må våre forfulgte med-lemmer lukkes inn i denne talen.

«Den forfulgte kirke i vår tid» vil finne en naturlig plass innenfor flere av teologiens områder, ikke minst nyere kirkehistorie og systematisk teologi. Forfølgelse av de kristne er en viktig klangbunn i Det nye testamente. Hvordan kan denne bibelske klangbunnen spille med, når det dreier seg om forfølgelse av kristne i vår samtid? Et moderne, teologisk språk om den forfulgte kirke må nødvendigvis formuleres annerledes enn i oldkirken. Her er det store rom og stort behov for viktig og spennende pionérarbeid!

Videre trengs det et rom for teologisk refleksjon rundt møtet mellom vår egen og de forfulgtes spiritualitet. Et eksempel: I Vesten jakter vi ustanselig på den perfekte menighetsmodell og den fullkomne, dagsaktuelle gudstjeneste. Midtøstens historiske kirker har overlevd ved helt andre metoder; ved å rendyrke og repetere sine liturgier, bønner og salmer i århundrer. Det er interessant å utforske det spenningsfylte møtet mellom våre ulike spiritualitetsformer – og svarene er ikke gitt.

Enda viktigere er det å lytte til de særegne erfaringer som bare den forfulgte kirke kan fortelle om. De har levd under konstant press og med stadige trusler, både fra myndigheter og samfunnet forøvrig. De vet at Kristus-bekjennelsen medfører begrensninger for egen livsutfoldelse og tap av frihet og valgmuligheter – verdier som i Vesten fremheves som helt grunnleggende forutsetninger for «det gode liv». Likevel står de ved sin bekjennelse. Hvorfor? Det får vi svar på bare hvis vi er villige til å la de forfulgtes erfaringer slippe til som korreks til vår egen trospraksis.

Rydd plass for «den forfulgte kirke» i pensumlister og læreplaner! Dét er utfordringen til alle landets høyskoler, fakulteter og læresteder hvor det undervises i teologi – uavhengig av kirketilhørighet. Det må, i første omgang, bli et minstekrav at studentene i alle fall skal være kjent med at det foregår undertrykkelse og forfølgelse av millioner av kristne i vår tid. Graden av engasjement kan selvsagt ikke pensumbestemmes. Men alt engasjement begynner med kjennskap. En dag banker det på kirkedørene våre, og noen spør oss: «Hvor var dere, våre søsken, da vi trengte dere?» Det er vårt valg, i dag, om vi vil ha et bedre svar å gi enn: «Vi visste ikke om dere.»