Leilighet til salgs

Da er det ingen vei tilbake: Vårt kjære hjem i Uranienborgveien skal selges. Det er rett & slett blitt vanskelig å få plass til alle sider av familiens trefoldige liv under de hvitmalte tak i Uranienborgveien 9.

Det er ikke tilstrekkelig med 46,3 kvadratmeter når snart syv måneder gamle Henny har utviklet sin pussige, men høyst effektive metode for legemsforflytning. Og sant å si unner vi henne å få et eget soverom (ja, det unner vi ikke minst oss selv!). Men vi trives veldig godt her, midt i byen.

Hvis man først havner i det vemodige hjørnet, så gir det en viss næring til melankolien å tenke på at Henny ikke skal huske noe av dette stedet, at hennes nåværende fysiske omgivelser ikke vil være en del av den voksne Hennys bevisste bilder fra barndommen. (År 2028: Far & datter går tur, far peker og sier: "Der bodde du da du ble født, Henny." Men datteren kjenner seg ikke igjen. Eller gjør hun? På et eller annet plan? Hvem vet hva som egentlig skjuler seg i erindringens dunkle dyp.)

Vel, vel. Vi gleder oss til å flytte inn i noe nytt og større - det trengs! Forresten er det merkelig hvordan ens hjem ser så helt annerledes ut, når det presenteres på det åpne marked (ja, man får jo nesten lyst til å flytte inn en gang til!): KLIKK OG SE

Kirkens Grunn

1. påskedag 1942: Fra prekestoler over hele landet leser prestene opp en "erklæring" og "bekjennelse" kalt Kirkens Grunn. Her tas det et avgjørende, åpent oppgjør med den tyske okkupasjonsmakt. Det store flertall av landets prester legger ned sine embeter – til stor gremmelse for Terboven, som hadde satset mye på å vinne kirkefolket gjennom gradvis innføring av nazi-vennlige prester (...og "prester").

Fra denne merkedagen i 1942 og frem til frigjøringen i 1945 var Den norske kirke i praksis uavhengig av staten. Den nazistiske okkupasjon tvang altså kirken til å foreta en helt grunnleggende, og dypt nødvendig, gjennomtenkning av forholdet til staten. Og Kirkens Grunn slo blant annet fast (punktinndelingene er mine egne):
1) at staten kan legitimt styre kirken kun når den fremmer evangeliet;
2) at den viktigste forutsetning for statens begrensede kirkestyre er at staten er rettslig forpliktet på evangelisk-luthersk religion;
3) at staten ikke kan bruke kirken til politisk-ideologiske formål (les mer her).

Ut fra disse kirkens egne prinsipper – uavhengig av landets styre – skal Den norske kirke altså alltid spørre:
1) Fremmer staten evangeliet?
2) Er staten rettslig forpliktet på evangelisk-luthersk religion?
3) Bruker staten kirken til politisk-ideologiske formål?

Mine egne korte svar lyder omtrent slik:
1) Njeei... Men er det egentlig en statlig oppgave å fremme evangeliet?
2) Ja, enn så lenge. Men hva hvis/når grunnlovshenvisningen til "evangelisk-luthersk religion" og den kristne formålsparagrafen fjernes? (Og er vi kristne på den annen side så servile at vi lar folkekirken stå og falle med sin juridiske begrunnelse?)
3) Ja. Gjennom bispeutnevnelser mht. kjønn og syn på homofilt samliv er det åpenbart at staten bruker kirken for å fremme egne saker. (NB: Som kristne kan være uenige i synet på både kvinnelige prester og homofilt samliv; det prinsipielle poenget er her uansett det samme: At staten bruker kirken til politisk-ideologiske formål.)

Både som "statskirkegutt" og som "statsborger" blir jeg stadig dypere overbevist om at forholdet mellom stat og kirke bør avvikles så snart som mulig.