Kirkens Grunn

1. påskedag 1942: Fra prekestoler over hele landet leser prestene opp en "erklæring" og "bekjennelse" kalt Kirkens Grunn. Her tas det et avgjørende, åpent oppgjør med den tyske okkupasjonsmakt. Det store flertall av landets prester legger ned sine embeter – til stor gremmelse for Terboven, som hadde satset mye på å vinne kirkefolket gjennom gradvis innføring av nazi-vennlige prester (...og "prester").

Fra denne merkedagen i 1942 og frem til frigjøringen i 1945 var Den norske kirke i praksis uavhengig av staten. Den nazistiske okkupasjon tvang altså kirken til å foreta en helt grunnleggende, og dypt nødvendig, gjennomtenkning av forholdet til staten. Og Kirkens Grunn slo blant annet fast (punktinndelingene er mine egne):
1) at staten kan legitimt styre kirken kun når den fremmer evangeliet;
2) at den viktigste forutsetning for statens begrensede kirkestyre er at staten er rettslig forpliktet på evangelisk-luthersk religion;
3) at staten ikke kan bruke kirken til politisk-ideologiske formål (les mer her).

Ut fra disse kirkens egne prinsipper – uavhengig av landets styre – skal Den norske kirke altså alltid spørre:
1) Fremmer staten evangeliet?
2) Er staten rettslig forpliktet på evangelisk-luthersk religion?
3) Bruker staten kirken til politisk-ideologiske formål?

Mine egne korte svar lyder omtrent slik:
1) Njeei... Men er det egentlig en statlig oppgave å fremme evangeliet?
2) Ja, enn så lenge. Men hva hvis/når grunnlovshenvisningen til "evangelisk-luthersk religion" og den kristne formålsparagrafen fjernes? (Og er vi kristne på den annen side så servile at vi lar folkekirken stå og falle med sin juridiske begrunnelse?)
3) Ja. Gjennom bispeutnevnelser mht. kjønn og syn på homofilt samliv er det åpenbart at staten bruker kirken for å fremme egne saker. (NB: Som kristne kan være uenige i synet på både kvinnelige prester og homofilt samliv; det prinsipielle poenget er her uansett det samme: At staten bruker kirken til politisk-ideologiske formål.)

Både som "statskirkegutt" og som "statsborger" blir jeg stadig dypere overbevist om at forholdet mellom stat og kirke bør avvikles så snart som mulig.