Jeg er for tiden i kontantstøtte-permisjon fra min 60%-stilling i Ropet fra Øst, bladet til Norsk Misjon i Øst. Men denne uken skjer det mye i opptakten til «Søndag for de forfulgte» den 9. november, og noe har jeg fått deltatt på.
På tirsdag kveld fikk jeg være til stede da Tim A. Peters ble overrakt Stefanusprisen for 2008. I en årrekke har Peters brukt all sin tid på å gjøre livet bedre for nordkoreanere på flukt fra hjemlandet. Det er alltid en viss fare for at en slik kirkelig «happening» (høytidelig prisutdeling, internasjonale gjester, en fhv. statsminister som prisutdeler etc.) kan bli både topptung og festtalepreget inntil det intetsigende – ja, til og med formell inntil det uinteressante. Jeg er glad for at jeg med hånden på hjertet kan si at slik ble det ikke denne kvelden. Det kjentes tvert imot som om jeg fikk overvære noe viktig, noe som tok tak og skal bli husket. Ikke minst takket være hovedpersonen selv, Tim A. Peters.
Og i går, onsdag ettermiddag, ble 14 måneder gamle Henny med til 7. juni-plassen utenfor UD. Der samlet en fakkelbærende flokk seg for å protestere mot kinesiske myndigheters menneskerettighetsovergrep mot kristne i Kina. Vi var en god del som hadde møtt opp (3-400?), men neste år må man håpe det blir enda flere. På Vårt Lands nettsider kan du finne bilder fra toget som gikk mot Stortinget.
Dette ble andre gang Henny demonstrerte for en god sak: I fjor høst (i fireukers-alderen) var hun med på støttedemonstrasjonen for munkene og de andre demokratiforkjemperne i Burma. Svært mange mennesker hadde møtt opp foran Nobelsenteret på Vestbanen, og Democratic Voice of Burma kringkastet arrangementet direkte til Burma. Henny er allerede en helproff demonstrant (protestant?)!
Ville jeg selv ha tenkt noe særlig på de mange millioner kristne i verden som daglig lider overlast som følge av kristen tro, dersom jeg ikke (nokså tilfeldig) hadde fått nyss om at Ropet fra Øst trengte en vikar våren 2004? Det er jeg ikke så sikker på. Men etter fire og et halvt år er det blitt en hel drøss gode grunner til at jeg ikke vil gi slipp på jobben (selv om student-gislus iblant har bedt meg vurdere min stilling...).
Så, husk «Søndag for de forfulgte»!
