15 minutter og universets begynnelse

Andy Warhol lovet oss alle 15 minutter i rampelyset. Jeg fikk mine tilmålte minutter lørdag den 24. juni 2006:

Noen minutter før klokken ett går jeg, sammen med mine to forlovere – og brødre – ut fra sakristiet. Vi setter oss på tre stoler oppe foran alterringen i en bryllupspyntet Fagerborg kirke. Rundt 150 festkledde mennesker sitter i benkene.

Vi venter på bruden.

Klokken blir, ikke uventet, fem over ett. To sangere, pianist og saksofonist står klare ved mikrofon og instrumenter. Fem minutter er obligatorisk i vielser. Bruden skal la sitt publikum vente litt – det er slik dramaturgien er. Lett og forventningsfull småmumling lyder der nede fra benkeradene og opp til den ventende brudgom. Og han er spent, ja kanskje til og med nervøs; og med andre ord er alt akkurat slik det skal være.

Klokken blir ni over ett. Fremdeles ingen brud. Småpraten avtar gradvis. Musikerne står ennå klare. Kirkerommet blir større og større. Tiden renner saktere og saktere. Og klokken elleve over ett blir tiden og rommet utvidet såpass at det virker rimelig for brudgommen å stille seg spørsmål som: Hvor stort er egentlig universet? Når og hvordan oppstod det? Og hvem er jeg? Ja, hvordan kom jeg hit? Og hva skjer etter dette?

Samtidig med disse høytsvevende tanker oppstår også et sett mer praktiske spørsmål i brudgommens hode: "Hvor skal jeg feste blikket? Alle ser på meg nå – jeg har vel aldri vært mer synlig enn akkurat nå, her jeg sitter og venter (og venter). Hvor skal jeg se? Skal jeg kanskje la være å feste blikket noe sted, og heller la det gli forsøksvis uanfektet og kontrollert over forsamlingen?" Brudgommen prøver begge teknikker (og noen til), men finner seg ikke helt til rette med noen av dem.

Klokken blir fjorten over ett. Det uendelige kirkerommet er tyst og klamt som en sommerlukket skolegymsal. Sekunder er lange som århundrer. Napoleon ville med letthet ha rukket å utkjempe alle sine kriger i løpet av noen få sekunder; den russiske revolusjon ville ha vært over på brøkdelen av ett sekund; dersom disse hendelser startet klokken 13:14:59 i dag. Universet fortsetter å utvide seg: hvor ender det? Skrekkscenarier deiser brått og tungt ned i brudgommens bevissthet. Ja, scener som ellers kun finnes i filmer av typen Runaway Bride begynner å utfolde seg i brudgommens stadig mer tidløse, stedløse bevisst(løs)het. Og hvordan er det nå med dette universet; når slutter det å utvide seg? Klokken tikker. Er det utenkelige i ferd med å skje? Med ham, akkurat nå?

Og brudgommen oppfatter, til tross for sjelssvekkelsene, at akkurat slik tenker også den dørgende tause folkemengden der nede i benkene. Og folkets forventning er vendt til murrende spørsmål; gleden over de forestående ritualer er vendt til folkets medlidenhet med slaktofferet der fremme.

Kvart over ett slår kirkedørene opp. Nei, det er ikke bruden. Men det er i det minste livstegn fra den mytologiske, hvitkledde skikkelse: To unge kvinner, brudens forlovere (og søstre) skrider oppjaget (om noe slikt går an) opp midtgulvet. De setter seg raskt ned, tvers overfor brudgommen, og han søker deres øyne, søker svar i deres øyne: Hva er på ferde? og så: kirkeklokkene begynner å ringe.

O, herlige, forløsende lyd;
o, frigjørende tonn på tonn av støpejern;
o, store bjelleklokke, kling, du mektige klokke, ja, kling du bare!
Bli høye, dører! Bli vide, porter!
Og se, nu stråler det endelig i hvitt der nede fra
utgangen, inngangen –

*

(PS. Vi ble gift! Og det ble en veldig flott dag. I morgen reiser brudgom med brud til Venezia.
Men, ærlig talt: Er ikke femten minutter litt lenge i rampelyset? Kan det ikke holde med fem-seks?

På den annen side:
Nå vet jeg nøyaktig når, og hvordan, universet ble til. DS.)



Foran: Brudeparet og niese Hannah Kanutte.
Bak: Fargerike familiemedlemmer.
Universet var dessverre ikke til stede da bildet ble tatt.

Å fortære andres synd

(Jeg tar en liten tur ut i teologiens dunkle, fascinerende periferi i dag. Etter å ha sett en heller middelmådig film på tv for en stund siden, ble jeg sittende i timesvis på nettet og lese om dagens tema: Sin eaters. Og et eller annet sted må jeg få brukt det jeg lærte.)

"Sin eaters" (kanskje "syndefortærere" er en grei oversettelse?) var ganske vanlige i flere europeiske land frem til langt opp på 1800-tallet. I England hadde mange landsbyer visstnok en egen syndefortærer, noen steder helt frem til forrige århundre.

Men hva gjorde han? Kort sagt: Syndefortæreren kunne ete andre menneskers synder. Han la litt brød (og kanskje øl), eller salt og vann, på den døendes bryst. Vedkommendes synder ble sugd opp i den enkle føden (”ånd krever materie”), og syndefortæreren åt det opp. Ifølge noen tradisjoner gikk syndefortæreren deretter alene ut i naturen og kastet opp, for at jorden skulle sluke og skjule den døendes synder.

Den døde ble nå sendt verken til himmelen eller helvete, men ble vandrende rundt i de jordiske sfærer som en "udød": Vedkommende fikk dermed utsatt den endelige dommen, en ny sjanse til å vise seg verdig himmelriket.

Den katolske kirke var selvsagt ikke spesielt glad i dette. Praksisen var en konkurrent til kirkens sakramentsforvaltning, og ble ganske tidlig forbudt og ansett som kjettersk ("ingen frelse utenfor kirken"). Ifølge noen kilder på nettet var dette én av grunnene til at kirken etter hvert utviklet en mer detaljert lære for hvilke tre steder et menneske kunne komme til etter døden: Helvete, himmelriket, eller skjærsilden.

Læren om skjærsilden, purgatoriet, har av noen blitt lest som kirkens offisielle svar på folkelige syndofferritualer som hadde utviklet seg utenfor den etablerte kirken.

Men, til tross for fordømmelsen var dette mange steder en nokså utbredt skikk i flere århundrer etterpå. Ja, i vår tid lever det faktisk ennå enkelte syndefortærere: Isaac DeLuca utga i 2005 en innføringsbok for den som vil bli en syndefortærer: "Sin Eater. A Ministry of Suffering."

DeLuca sier at Kristus er den eneste som kan rense mennesket for synd. Men han ser det også slik at vi kan hjelpe sjeler - som muligvis ellers ville ha gått fortapt - ved at vi fortærer syndene deres, og slik gir dem en ny mulighet til å finne veien frem til Gud.

Ja til folkekirken!

Fra kirkelig hold har det de siste månedene skjedd positive ting i debatten om forholdet mellom stat/kirke.

Det kan vi blant annet takke Forum for Statskirken for.

Forumet presenterte seg ganske plutselig – om ikke med brask, så i alle fall med litt bram – i Jakobkirken i Oslo. Erik Hillestad, Gunnar Stålsett, Ingeborg Moræus Hansen og flere til.

Jeg er uenig i Forumets konklusjon. Og jeg undrer meg over at progressive kirke- og kulturkrefter som disse med ett fremstår som reaksjonære. Og jeg lar meg provosere av deler av argumentasjonen, skremmebildet av de konservative krefter som erobrer folkekirken og lukker dørene.

På en måte henger det, ideologisk sett, heller ikke helt på greip å være for homofile partnere i vigslede stillinger og samtidig for en fortsatt sterk binding mellom stat og kirke.

Skal vi, kirkens folk, akseptere at staten må holde oss i ørene for at vi ikke skal bli for uspiselige for de berømmelige "folk flest"? Det lukter ille.

For Arbeiderpartiet er det selvsagt strategisk bra med en statskirke. Ap og kristenfolket har mye felles når det gjelder politikk og menneskesyn. Jeg er glad for at KrF har gitt tydelige signaler om at de ikke vil inngå noe forpliktende samarbeid med FrP.

Men, tilbake til dramaet – som har tre roller: Staten, Kirken, Folket.

Av hensyn til kirken – og av hensyn til staten: Vi trenger et skille. Det er redelig. Overfor alle parter: Kirken, staten, folket – og alle andre religiøse grupper i Norge.

Jada, det er en masse praktiske – og særlig økonomiske – problemer forbundet med et skille. Men: Denne gangen må vi våge å tenke grunnleggende prinsipielt: På hvilken måte mener vi at forholdet mellom stat og religion bør være? Når vi så først har bestemt oss for dette, kan vi tenke på ordninger, økonomi, eiendommer osv.

Endelig går det an å snakke prinsipielt om dette – ikke bare finne frem til pragmatiske løsninger som ikke tåler prinsipiell gjennomgang. F.eks. det at 50% av regjeringsmedlemmene må være medlemmer i Den norske kirke: Dette var jo et rent politisk grep som en gang ble gjort for å sikre Staten fortsatt kontroll, uten å miste legitimitet som kirkeforvalter.

Jeg har forsåvidt sans for dem som argumenterer med at vi er så få her i landet, og at kristendommen er så inkorporert i vår norske kulturtradisjon, at vi er nødt til å verne om den. Kanskje bør dette nedfelles i en særlov – selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til det.

Men dette, at det er typisk norsk å ha en sterk kirkelig enhetskultur, bør ikke få være avgjørende, mener jeg. For det har også vist seg å være typisk norsk at vår sterke kirkelige enhetskultur kan avle både maktkamp, åndelig sløvhet og – i verste fall – konventikkelplakater.

Mørke – og lys

"Selvfølgelig er det mørkt hele tiden.
Hvorfor skulle vi ellers trenge alt lyset?"

Jeg hørte dette på et eller annet radioprogram for mange år siden. Det var et sitat av jazzpianisten (og skribenten) Thelonious Monk. Og med ujevne mellomrom har ordene fortsatt å dukke opp i bevisstheten min.

Det er trass i ordene. En trass av den viljesterke, gode typen.

For mørket er rundt oss, det fyller universet, hele tiden. En gang fantes det kanskje ikke noe annet? Ikke før ordren klang gjennom et verdensrom som slumret i totalt mørke: "Bli lys!"

Jeg vet ikke. Men sier ordene en gang til, før det blir natt.

"Selvfølgelig er det mørkt hele tiden.
Hvorfor skulle vi ellers trenge alt lyset?"

Tentamen i samfunnsfag vår 2006

Utsagn 1:
"Nordmenn som bor i Spania må lære seg spansk innen rimelig tid.
Hvis ikke, må de fratas retten til å stemme ved norske valg."

Utsagn 2:
"Innvandrerforeldre må lære barna sine norsk før de begynner på skolen.
Hvis ikke, må de fratas foreldreretten."

OPPGAVE 1:
Les utsagnene. Avgjør deretter hvilket av utsagnene som:
A) Er et seriøst forslag fra et stort politisk parti i Norge?
...og hvilket forslag som:
B) Trolig ville lagt dette partiet i ruiner?

OPPGAVE 2:
Grei ut om partiets syn på: a) Statlig bistand, b) internasjonalt miljøvernsamarbeid og c) norsk utlendingsforvaltning.
Drøft hvorvidt partiets høye oppslutning er et samfunnsmessig sunnhetstegn.
Konkluder med at nordmenn flest (ikke minst de med kristen tilhørighet) bør unngå å sympatisere med dette partiet.

Besvarelsen sendes til:
frp@frp.no

Tid på besvarelsen: 3 minutter.
Hjelpemidler: 1 stk. hjerne.

TAKK FOR ET INNHOLDSRIKT SKOLEÅR – GOD SOMMER!

Don't know how lucky you are, boy

Etter å ha tenkt at den "nye" regjeringen jevnt over har gitt et godt og ryddig inntrykk, er vi nå tilbake i velpløyd mark. Plutselig stakk APs maktarroganse hodet opp av sanden igjen. Synd, for den gjør det vanskelig å få sympati med partiet, til tross for gode saker.

Stoltenberg sier at det hele veien er Statoils beste som står i fokus. Sitat fra Dagsavisen, 2. juni:
– For Statoils beste støttet vi Odfjell som styreleder, og derfor støttet vi at han trakk seg.

Jaha.

Slik snakker en i overkant selvbevisst mor om sitt overbeskyttede barn:
– Jeg kjøpte en is til Lise, for det hadde hun lyst på. Men så måtte jeg ta den fra henne, for is er jo fryktelig usunt.

Det Stoltenberg sier her, er selvfølgelig ikke helt sant. Men AP ønsker selvsagt å fremstille det som om alt de har gjort er å stille seg lojale bak de valg Statoil har gjort.
(Kort fortalt er saken denne: SV visste ikke at Odfjell fikk 14 millioner i etterlønn fra Vesta, selv om dette var offentlig kjent, og kom ikke med innsigelser mot valgkomiteen før innstillingen ble låst. Men da SV så oppdaget etterlønnen, ble det bråk. Og Kristin fikk det som hun ville: Odfjell ble presset til å trekke seg – etter at det var lagt ned betydelig arbeid i å overtale ham til å si ja.)

Og det er hele poenget: Vi må ikke lenger regne med at det er sannheten vi hører.

Det er heller ikke blank løgn, men noe annet. Noe uangripelig, ugjennomtrengelig, en slimete bøyg av fortielser og omskrivninger. Alas! (Oh, and will the tåke atter senke seg over Norge, mitt Norway, du sagaland i morgendis?

...oh, and husker du Beatles-låta?

Back in the USSR -
don't know how lucky you are, boy.)