Voiceover i gudstjenesten?

Med ujevne mellomrom hever noen røsten for å si at presten/liturgen i en gudstjeneste må forklare mer av det som skjer. For eksempel gi en kort forklaring på Credo-leddet, hva det er og hvorfor det kommer der det kommer i gudstjenesten. Ungdommens kirkemøte har dette som et uttalt ønske i det gudstjenestedokumentet de forfattet i 2003. Dokumentet videresendtes til Kirkemøtet – og ble en hovedårsak til at Den norske kirke nå er i gang med en stor gudstjenestereform.

Men forslaget vinner neppe frem i gudstjenestereformen som nå er underveis. En forklaring av leddene, en slags voiceover eller forteller som kort skal forklare oss hva trosbekjennelsen er, før vi sammen utsier den, vil være ødeleggende for gudstjenestens dramaturgi. Et irritasjonsmoment. UKMs intensjon var trolig å avmystifisere, avintellektualisere – men jeg tror heller at effekten ville blitt den stikk motsatte.

I Bertolt Brechts skuespill ble man, før hver scene, fortalt hva som skulle skje («Verfremdung»). Poenget var å rette fokus mot budskapet, ikke personene; mot det som formidles, ikke formidlerne; mot det tankemessige innholdet, ikke følelsene/stemningen. (Dere som kan Brecht får tilgi meg min enkle forklaring.)

Et spennende eksperiment. Men neppe tilfeldig at denne formen aldri ble normen.