26 juni 2006

15 minutter og universets begynnelse

Andy Warhol lovet oss alle 15 minutter i rampelyset. Jeg fikk mine tilmålte minutter lørdag den 24. juni 2006:

Noen minutter før klokken ett går jeg, sammen med mine to forlovere – og brødre – ut fra sakristiet. Vi setter oss på tre stoler oppe foran alterringen i en bryllupspyntet Fagerborg kirke. Rundt 150 festkledde mennesker sitter i benkene.

Vi venter på bruden.

Klokken blir, ikke uventet, fem over ett. To sangere, pianist og saksofonist står klare ved mikrofon og instrumenter. Fem minutter er obligatorisk i vielser. Bruden skal la sitt publikum vente litt – det er slik dramaturgien er. Lett og forventningsfull småmumling lyder der nede fra benkeradene og opp til den ventende brudgom. Og han er spent, ja kanskje til og med nervøs; og med andre ord er alt akkurat slik det skal være.

Klokken blir ni over ett. Fremdeles ingen brud. Småpraten avtar gradvis. Musikerne står ennå klare. Kirkerommet blir større og større. Tiden renner saktere og saktere. Og klokken elleve over ett blir tiden og rommet utvidet såpass at det virker rimelig for brudgommen å stille seg spørsmål som: Hvor stort er egentlig universet? Når og hvordan oppstod det? Og hvem er jeg? Ja, hvordan kom jeg hit? Og hva skjer etter dette?

Samtidig med disse høytsvevende tanker oppstår også et sett mer praktiske spørsmål i brudgommens hode: "Hvor skal jeg feste blikket? Alle ser på meg nå – jeg har vel aldri vært mer synlig enn akkurat nå, her jeg sitter og venter (og venter). Hvor skal jeg se? Skal jeg kanskje la være å feste blikket noe sted, og heller la det gli forsøksvis uanfektet og kontrollert over forsamlingen?" Brudgommen prøver begge teknikker (og noen til), men finner seg ikke helt til rette med noen av dem.

Klokken blir fjorten over ett. Det uendelige kirkerommet er tyst og klamt som en sommerlukket skolegymsal. Sekunder er lange som århundrer. Napoleon ville med letthet ha rukket å utkjempe alle sine kriger i løpet av noen få sekunder; den russiske revolusjon ville ha vært over på brøkdelen av ett sekund; dersom disse hendelser startet klokken 13:14:59 i dag. Universet fortsetter å utvide seg: hvor ender det? Skrekkscenarier deiser brått og tungt ned i brudgommens bevissthet. Ja, scener som ellers kun finnes i filmer av typen Runaway Bride begynner å utfolde seg i brudgommens stadig mer tidløse, stedløse bevisst(løs)het. Og hvordan er det nå med dette universet; når slutter det å utvide seg? Klokken tikker. Er det utenkelige i ferd med å skje? Med ham, akkurat nå?

Og brudgommen oppfatter, til tross for sjelssvekkelsene, at akkurat slik tenker også den dørgende tause folkemengden der nede i benkene. Og folkets forventning er vendt til murrende spørsmål; gleden over de forestående ritualer er vendt til folkets medlidenhet med slaktofferet der fremme.

Kvart over ett slår kirkedørene opp. Nei, det er ikke bruden. Men det er i det minste livstegn fra den mytologiske, hvitkledde skikkelse: To unge kvinner, brudens forlovere (og søstre) skrider oppjaget (om noe slikt går an) opp midtgulvet. De setter seg raskt ned, tvers overfor brudgommen, og han søker deres øyne, søker svar i deres øyne: Hva er på ferde? og så: kirkeklokkene begynner å ringe.

O, herlige, forløsende lyd;
o, frigjørende tonn på tonn av støpejern;
o, store bjelleklokke, kling, du mektige klokke, ja, kling du bare!
Bli høye, dører! Bli vide, porter!
Og se, nu stråler det endelig i hvitt der nede fra
utgangen, inngangen –

*

(PS. Vi ble gift! Og det ble en veldig flott dag. I morgen reiser brudgom med brud til Venezia.
Men, ærlig talt: Er ikke femten minutter litt lenge i rampelyset? Kan det ikke holde med fem-seks?

På den annen side:
Nå vet jeg nøyaktig når, og hvordan, universet ble til. DS.)



Foran: Brudeparet og niese Hannah Kanutte.
Bak: Fargerike familiemedlemmer.
Universet var dessverre ikke til stede da bildet ble tatt.

3 Comments:

At 4:42 a.m., Blogger maria bjørdal said...

Du verden. Gratulerer! Kos dere i Venezia.

 
At 11:25 a.m., Blogger Sindre Skeie said...

Det er noe paulinsk over dette stykket - fordi det eneste som kunne bringe form og innhold til forløsning, er det hymniske utbrudd som kommer til slutt. Man aner det vagt mens man leser. Det gjærer noe mellom linjene. Noe voldsomt, en veldig slagkraft. Og så, med ett, slår teksten over i hymne, og da - DA! - flommer meningsfylden frem og står som en veldig fontene mot himmelen. Så legger du deg godt til rette i en post scriptum, en parentes; det er også et fullendt bilde på den venetianske elvebredd der du endelig fikk hvile deg etter din hymne av en bryllupsfest. Hipp hurra for Gnisle Skneie og Livan Hnuse!

 
At 1:53 a.m., Blogger gisle said...

Takk Maria - nå er vi hjemme igjen fra flott tur til Venezia (og Kroatia)!

Og takk Sindre - ja, det er som om jeg skulle ha sagt det selv! (Jeg trives forøvrig utmerket godt når hele mitt legeme legger seg godt til rette og hviler trygt i en god, gammeldags post scriptum!)

 

Legg inn en kommentar

<< Home