Don't know how lucky you are, boy

Etter å ha tenkt at den "nye" regjeringen jevnt over har gitt et godt og ryddig inntrykk, er vi nå tilbake i velpløyd mark. Plutselig stakk APs maktarroganse hodet opp av sanden igjen. Synd, for den gjør det vanskelig å få sympati med partiet, til tross for gode saker.

Stoltenberg sier at det hele veien er Statoils beste som står i fokus. Sitat fra Dagsavisen, 2. juni:
– For Statoils beste støttet vi Odfjell som styreleder, og derfor støttet vi at han trakk seg.

Jaha.

Slik snakker en i overkant selvbevisst mor om sitt overbeskyttede barn:
– Jeg kjøpte en is til Lise, for det hadde hun lyst på. Men så måtte jeg ta den fra henne, for is er jo fryktelig usunt.

Det Stoltenberg sier her, er selvfølgelig ikke helt sant. Men AP ønsker selvsagt å fremstille det som om alt de har gjort er å stille seg lojale bak de valg Statoil har gjort.
(Kort fortalt er saken denne: SV visste ikke at Odfjell fikk 14 millioner i etterlønn fra Vesta, selv om dette var offentlig kjent, og kom ikke med innsigelser mot valgkomiteen før innstillingen ble låst. Men da SV så oppdaget etterlønnen, ble det bråk. Og Kristin fikk det som hun ville: Odfjell ble presset til å trekke seg – etter at det var lagt ned betydelig arbeid i å overtale ham til å si ja.)

Og det er hele poenget: Vi må ikke lenger regne med at det er sannheten vi hører.

Det er heller ikke blank løgn, men noe annet. Noe uangripelig, ugjennomtrengelig, en slimete bøyg av fortielser og omskrivninger. Alas! (Oh, and will the tåke atter senke seg over Norge, mitt Norway, du sagaland i morgendis?

...oh, and husker du Beatles-låta?

Back in the USSR -
don't know how lucky you are, boy.)