Valg & taktikk
Fantasiløse medier overgår hverandre i å presse oss til å velge mellom bare to regjeringskonstellasjoner ved høstens stortingsvalg: En regjering med Jens som statsminister – eller en regjering hvor Jensen står ved roret.
Frustrerende. For alle oss såkalte sentrumsvelgere, er det litt leit at man ikke ofrer tankekraft på å vurdere andre konstellasjoner enn disse to. Men særlig leit, og frustrerende, er det at FrP i så stor grad løftes frem som reelt regjeringsalternativ – på bekostning av ulike sentrumsalternativer (for eksempel Sentrum + Ap?). Ut fra oppslutning, og ut fra de andre «borgerlige» partienes holdning til et FrP-samarbeid, må det fremdeles anses som svært lite sannsynlig at statsministeren etter valget heter Siv Jensen.
Taktisk. Men så er det taktikerne iblant oss. Som forsøker å fortelle meg at «en stemme til KrF eller Venstre er i praksis en stemme til en fortsatt rødgrønn regjering». Resonnementet er at Sentrum vil bli så lite at de ikke kan danne regjering selv. Og når partiledelsen i både KrF og Venstre kontant avviser at de vil danne regjering sammen med FrP, ja, så blir en en stemme til KrF eller Venstre egentlig en stemme til de rødgrønne.
Enkelt! Jeg kan godt røpe at jeg totalt mangler sans for slik såkalt «taktisk stemming». Det har en vond bismak av idioti og vitner om at «taktikeren» har en umoden demokratisk holdning(!). Jeg vil gjerne få fastholde at en stemme til Venstre er og blir en stemme til Venstre. Så enkelt er det! Og så blir det partiene og politikernes jobb i dagene etter valget å forhandle frem en regjeringsplattform som har grunnlag i folkets stemmegivning.
I år kommer jeg til å stemme enten Venstre (som vanlig) eller KrF (for første gang).
(Forøvrig mener jeg at det medieskapte valget mellom «Jens og Jensen» er latterlig enkelt.)
posted by gisle @ 23:51
2 comments
2 Comments:
Ditt innlegg illusterer forskjelling på politisk idealisme og realisme..
Du hevder at det demokratiske grunnprinsipp er at man må stemme på det partiet en er mest enig med uansett.. Dette synes jeg forsåvidt er vel og bra, men det finnes tilfeller der en må velge mellom større og mindre onder, og da må det vel være lov å tenke litt taktisk som en del av vurderingen. Styringsevne og maktpotensiale er jo også avgjørende faktorer i politikken..
Dette er kanskje kynisk, men er ikke politikk et kynisk spill om fordeling av goder og plikter i samfunnet?
Jeg mistenker ikke deg for å være så skrekkelig kynisk :) Og jo, styringsevne må selvsagt med når man avgjør hva man skal stemme.
Men et annet og delikat problem med taktisk stemming, er det at man faktisk aldri kan vite sikkert hva «folk flest» (eller oss andre) kommer til å stemme.
Et eksempel:
En Venstre-velger bestemmer seg for å stemme på Ap, etter følgende taktiske resonnement:
1) Han anser ikke Sentrum som reelt regjeringsalternativ.
2) Han frykter at FrP og Høyre skal komme i regjeringsposisjon.
3) Ergo stemmer han Ap, fordi han for alt i verden vil unngå en FrP-regjering.
Det vår Venstre-velger ikke vet, er at 30% av Venstres velgere tenker nøyaktig som ham.
Det ingen av disse Venstre-velgerne vet, er at 30% av KrF-velgerne tenker helt likt.
Og det disse 30% KrF-velgerne ikke vet, er at ytterligere 30% KrF-velgere stemmer FrP, fordi de frykter rødgrønn seier.
Og så, når stemmene er talt opp, viser det seg at både Venstre og KrF har krøpet under sperregrensen. De er altså ikke lenger representert på Stortinget. Det er rett og slett over. Punktum finale.
Og i den kommende stortingsperioden forsvinner Sentrum fullstendig fra norsk politikk, og vi er tilbake til toblokkstenkningen: Rød side med Ap som sjef eller blå side med FrP som sjef.
*
Dette ble litt langt! Men jeg måtte bare finne ut hva jeg egentlig tenkte ...:)
Legg inn en kommentar
<< Home