Arven

1987. Da jeg var 13 år oppdaget min bror og jeg Pink Floyd med et brak. Det ble en oppvåkning som ganske snart skulle føre til overgangen fra barndom til ungdom, samt hull i øret og gryende autoritetskritikk. Jeg digget (som det het) Pink Floyd, finleste og (over)tolket tekstene, og identifiserte meg med den eksplosive kraften og det sinte - men varme - opprøret som gjennomsyret Floyd-platene fra 70-tallet.

1990. Det året begynte jeg på musikklinjen. Engelsklæreren vår (som også var rockebassist) mønstret elevenes blomstrete skjorter og fargerike loppemarkedklær og sa: "Dere ser ut som om dere er snytt rett ut av 70-tallet!" Våre hjerter svulmet ved disse ord. Vi hadde fått vår bekreftelse. Vi hadde skjønt det. Peace, love, understanding. Egenart, idealisme, musikk.

1992. Men en dag, jeg var 18 år, og min far sa - lett henslengt over en kaffekopp ved kjøkkenbordet:
"Det er jo pussig at unge folk i dag har musikalske opprørshelter som er så gamle at de kunne ha vært deres egne foreldrene. Er det ikke litt patetisk, egentlig?"

"Jaaa....", mumlet jeg til svar. Og kjente det tordne i brystet. For jeg forstod hva han mente. Jeg hadde allerede tenkt tanken: Hvor lenge kunne 90-talls-ungdommene fortsette å ri på en 70-tallsbølge som forlengst hadde nådd land? Hvor lenge skulle mine jevnaldrende ligge i strandkanten og lytte til 50 år gamle opprørsrockere som nå bedrev tiden med å seile rundt i Middelhavet, ta flysertifikat og en gang iblant gi ut nye koseplater om koner og barnebarn?

Samtidig: Hvem trodde de at de var, denne foreldregenerasjonen, som først hoiet og ropte om opprør, peace & love - og fikk de unge med på laget, for så å bøye seg ned til dem og bjeffe:
"Har dere ikke noe eget å komme med, eller? Skal dere bare dilte etter oss?"

EN: Det var en ydmykelse å bli avslørt som beundrer av foreldregenerasjonens helter.
TO: Det ble en dobbelt ydmykelse ved at det var en representant for denne generasjonen som påpekte det.
TRE: Det verste var likevel at kritikken var berettiget. Altså: en trippel ydmykelse.

1995. Det tok tid å summe seg etter all denne ydmykelsen. Og, før jeg rakk å klekke ut en passende motreaksjon på den allestedsnærværende 68-generasjonen, var vi allerede kommet halvveis inn på 90-tallet. Og det eneste her som hadde overlevd veien fra 70-tallet, var en utspjåket og oppjaget diskoversjon av "I will survive". Farvel, ungdom.

1995-2000. Da de store ideologiene for alvor hadde brutt sammen (omtrent samtidig med at idealistisk ungdomstid gled over i desillusjonert unge voksne-tid), kunne Fugees tilby fengende og relativt harmløs smertebedøvelse for en stakket stund. Og så, etter hvert, midt inne i 90-tallets ideologiske tomrom, oppstod nye institusjoner som Björk, Tricky, Massive Attack, Portishead, Roni Size, Future Sound of London og et utall andre "independent"-artister. Ja, i noen år var dette selve soundtracket til en helt ny og konvensjonsløs "ideologi"; en ung, selvsikker, forvirret, fremadstormende, antiideologisk og antipolitisk bevegelse - totalt ubesmittet av 68er-hender. Endelig! Men kunne det vare?

2004. I Oslos førjulstid avfinner tilsynelatende selvstendige artistindivider seg med at det tross alt er best å holde kjeft når ting blir problematiske, og heller ta den der kozlige "Tsjeriåu" en gang til, fremfor å stille opp ved julegryta til inntekt for politisk ukorrekte Frelsesarmeen.

2006. Og som 32-åring tenker jeg ennå at det er noe uoppgjort, uforløst i min generasjons forhold til den mye omtalte 68-generasjonen. For arven er der i aller høyeste grad, og makt har de fremdeles. Den har riktignok glidd over i nye former, men den lumre tilstedeværelsen er den samme, om ikke like synlig: 68-erne har smeltet som en isblokk i Slottsparken og rent ned i grunnvannet under oss.

Det samme vannet som dagens ungdom drikker fra tåteflasker av plast til 18 kroner stykket.