Tre menn henrettet i natt

Onsdag. På jobben i Norsk Misjon i Øst kom det meldinger fra flere ulike hold om at henrettelsene av tre katolske menn på Sulawesi, Indonesia, var nært forestående. Det kunne være snakk om timer. Fabianus Tibo, Dominggus da Silva og Marinus Riwu ble dømt til døden i 2001, utpekt som bakmennene for kamphandlingene mellom kristne og muslimer i Poso-området for noen år siden. Over tusen mennesker mistet livet i perioden 1998-2002. Myndighetene trengte noen å dømme.

Jeg uttaler meg ikke skråsikkert om skyldspørsmålet. Men det skal nevnes at både muslimer og kristne under rettssaken vitnet til de tre mennenes fordel. Og ingen av de tre mennene var blitt observert mens de deltok i kamphandlinger. Både Amnesty, Paven, EU og en lang rekke land og organisasjoner har kritisert det de mener er en farse av en rettssak og krevet de tre enten løslatt – eller muligheten til en ny og rettferdig gjennomgang av saken. Men ble ikke hørt. De skulle ha vært henrettet i august. Men henrettelsen ble utsatt i siste liten, på ubestemt tid. Trolig fordi det internasjonale presset ble så voldsomt.

Onsdag. Det hadde gått noen uker siden sist det var kommet nytt i saken. Derfor tok vi det alvorlig da meldingene kom inn til kontoret vårt: Noen mente tidspunktet var torsdag, andre at henrettelsene ville skje allerede onsdag ettermiddag (norsk tid).

I all hast laget vi en appellaksjon. La den ut på nettsidene våre, mailet til appellvennene. Mange svarte raskt og sendte appellbrev per fax til Indonesias president. Og det ble skrevet og sendt pressemeldinger til VG, Dagbladet, Aftenposten, NTB – uten den minste antydning til interesse. Men BBC, CNN, New York Times, Herald Tribune, Amnesty og å videre brakte stadig oppdateringer om saken. Her i Norge var Vårt Land, sammen med Dagen og Magazinet, alene blant mediene om å følge med.

Torsdag morgen. Ubekreftede meldinger om at henrettelsene var utsatt, eller i alle fall ennå ikke gjennomført. Dagen gikk. Stadige sjekk på nett, hos samarbeidspartnere i utlandet og nyhetsbyråer verden rundt. Sjefen på telefon med kontakter i Indonesia. Intet nytt. Blir det ny utsettelse? Ny rettssak? Hvem vet?

Torsdag kveld. Hjemme i leiligheten, klarer ikke å la tankene på de tre dødsdømte mennene ligge. Sjekker med jevne mellomrom. Intet nytt. Men så, på en italiensk katolsk nettside, ser jeg noe nytt – dog kun på italiensk. Jeg forstår ikke. Men halv ti om kvelden, det vil si i grålysningen i Indonesia, kommer de første korte meldinger fra BBC og en rekke andre internasjonale medier: Henrettelsene er gjennomført. Fremdeles til øredøvende taushet fra norske riksmedier.

Jeg kjente ikke de tre mennene. Men på jobben har vi fulgt denne saken lenge. Og de siste dagene var intense. Vi på kontoret var bare noen få av mange, mange – trolig millioner – mennesker verden over som forsøkte å gjøre en liten innsats for å hjelpe dem.

Vi lyktes ikke med det.

Fra sidelinjen fulgte vi Fabianus, Dominggus og Marinus helt frem til de ble stilt opp for geværtroppen – eller eksekusjonspelotongen, som det het på skolen. Det går sjelden så langt. Og det slo meg – kanskje for første gang – hvor aldeles ugjenkallelig en dødsdom er. For sent å gjøre noe. For sent å snakke. For sent for rettferdighet. For sent for anger. For sent. For sent for alt, for sent for absolutt alt.

Ingen av oss – hverken mennesker eller myndigheter – har rett til å gjøre det for sent.

*

En dag skal Gud sette alt i rette stand.

Det er et budskap jeg ikke alltid forstår betydningen av. Jeg rammes sjelden av dyp urettferdighet. Enda sjeldnere, ja kanskje aldri, av uopprettelig urettferdighet. Men til dem som rammes, har Gud et helt bestemt budskap: Det som var skal ikke være lenger. Se, jeg gjør alle ting nye.

På dommens dag skal Gud – Skaper, Dommer og Gjenoppretter – sette universet i balanse. Rettferdigheten skal endelig skjenkes de krenkede. Og de stolte skal bøye sin nakke.