Kirke i støpeskjeen

Vårt Land har spurt de fleste av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter om deres holdning til spørsmålet om å skille stat og kirke. Et klart flertall av dem vil beholde dagens ordning. Det er oppsiktsvekkende (og for 20 år siden trolig helt utenkelig). Men er det grunn til å glede seg?

Her er noen av argumentene:

"Det er viktig at regjeringen har siste ord i bispeutnevnelser."

"Vi trenger et lavterskeltilbud."

"Jeg er redd det brede kirkeengasjementet skal bli overtatt av snevre grupper."

Intet nytt, altså. Slike argumenter har vi hørt fra flere hold - også kirkelige - i lange tider: Staten må beholde en viss kontroll over kirken, for å sikre at den er folkelig nok – og for å forhindre at erkekonservative krefter kupper kirken og stenger dørene. Med andre ord:

Kirken må beskyttes mot seg selv.

Er det virkelig så mørkt, og svoveldunsten så sterk der inne i landets mange kirkerom, at staten må ile til for å bade de formørkede sinn i frigjørende lys?

Er kirken et plagsomt virus i samfunnskroppen som bare kan holdes i sjakk gjennom tung statlig medisinering? Eller en selvdestruktiv psykiatrisk pasient som kun kan reddes fra seg selv gjennom tvangsinnleggelse med statlig døgnoppsyn?

Ja, hvis så var tilfelle, da stemte jeg gladelig i: Kom, stat! Kom, milde bedøvelse! Kom, skynd deg, mor, her er så mørkt, gi meg solen!

Det er bra at folk og politikere bryr seg om hva som skjer med kirken. Og hyggelig, på en måte, at så mange ser ut til å kvie seg for å gjøre slutt på et ekteskap som - tross alt - må kunne sies å ha fungert bemerkelsesverdig bra helt opp i vår tid. Men når argumentet for å beholde statskirken bygger på en snurrig idé om at kirken ikke er helt tørr bak ørene, ikke voksen nok til å slippes løs i samfunnet uten halsbånd, da er det på tide at vi bjeffer. Fordi det ikke er sant.

Hvor sterk innflytelse tror egentlig enkelte at staten har over dagens kirke? Bispeutnevnelser (og, først og fremst: økonomiske spørsmål) er en ting. Menighetenes hverdag er noe helt annet. Men forestillingen om "staten som folkekirkegarantist" er på merkelig vis blitt et av de helt grunnleggende premisser i debatten. Hvorfor? Er det virkelig så åpenbart?

Er det takket være statlig styring at vi har en åpen folkekirke i Norge i dag?

Er det ikke helt andre vi skal takke for det? For eksempel presten, diakonen, ungdomsarbeideren, organisten, kateketen, kirketjeneren, staben, de mange frivillige, alle som er innom kirken: Det er kirkefolket (i vid og raus forstand) vi først og fremst kan takke for at vi har en kirke som mange mennesker kjenner positiv tilhørighet til – også mange av dem som sjelden er der.

Og politikere som vil beholde statskirkeordningen må argumentere ut fra denne virkeligheten for å være troverdige! Med positive fortegn, ut fra en glede over det vi har – ikke ut fra skulende mistenksomhet og en ubestemt frykt for hva svartsinnede middelalderkristne kan stelle i stand av (ikke nærmere angitte) skumle greier.

En som har skjønt dette er Eva M. Nielsen, AP-representant for Finnmark og tidligere kirketalskvinne. Hennes argument er gjengitt slik i Vårt Land:

"Nesten hele Nord-Norge er for statskirke."

Se, det er det vanskeligere å argumentere mot! (Hvis det stemmer, da.)