Til en uutsigelig skjønnhet

Den var hos oss lenge, så stille og raus.
Ja, h-en i Hverken var vakker – dog taus.

Inntil vi fikk høre (i år femtini)
det mektige Råd kremte høylydt og si:

"Din taushet skal bort! Det må skjæres en h
av kroppen din. Du heter Verken fra nå!"

Fra folket lød klage (selv gråt jeg en skvett),
og malmfulle stemmer bød: "Er det så lett?

For er ikke Verken i full bruk fra før?
Det bor alt en mening bak dét ordets dør,

en mening som nekter å flytte derfra!"
Men Verken og Hverken ble tvangsgiftet da.

Folk vek ei en tomme; de stod der og skrek:
"Vi glemmer deg ei – selv om andre menn svek!"

Og endelig kom, i totusenogfem,
befaling fra Rådet: "Du, Hverken, reis hjem

med h-en på hodet. Vi angrer vårt verk."
Og Hverken ble vakker som før, taus og sterk.

Ha takk, da, du Hverken, som verket og led
mens verken rant åpent i ansiktets sved –

oss glemte du aldri! Du nådde ditt mål.
For deg, Hverken, hever vi glassene: Skål!