Kontantstøtten lenge leve! (Litt til, i alle fall)

Det er ikke helt lett å forstå hvorfor Regjeringen på død og liv skal kvitte seg med kontantstøtten. De to hovedargumentene som stod å lese i dagens Dagsavisen er:

Gunn Karin Gjul (Ap):
– Den er i ferd med å avvikle seg selv fordi færre og færre bruker den.

Mens Trond Lode (Sp) mener at det tungtveiende argumentet er problemene med integrering av minoritetsbarn i storbyene.

Hm. Gjuls argument er vel snarere et godt argument for å videreføre kontantstøtten; den merkes jo knapt på budsjettet? Og fremdeles er det jo faktisk nærmere 40.000 personer som mottar kontantstøtte. Er det meningen at også andre økonomiske NAV-ytelser med like «få» brukere skal legges ned?

Hm. Lodes argument handler jo ikke om barn og deres foreldre, men om integrering. Det må helt andre virkemidler til enn å fjerne kontantstøtten.

Ellers svirrer det i luften en del mer innholdsløse rødgrønne utsagn om at «tiden er moden for å fjerne kontantstøtten» og at «vi ønsker ikke å videreføre den» – altså ikke argumenter, men maktpolitiske utsagn om hva man vil gjøre (men ikke hvorfor).

Kontantstøtten er blitt en markør i norsk politikk. Debatten rundt kontantstøtten dreier seg ikke lenger så mye om innholdet i kontantstøtten som om selve spillet om kontantstøtten.

Det er synd, for det er en viktig debatt. Også jeg mener at kontantstøtten må revurderes. Men det er helt meningsløst å diskutere kontantstøtten løsrevet fra en større, prinsipiell diskusjon om foreldrepermisjon (mødre-/fedrekvoter) og barnehagedekning.

I den sammenheng kan det være lurt av Regjeringen å huske at når man som står som nr. 300 på venteliste til barnehageplass i Oslo, hjelper det jo ingenting at de fleste kommuner i landet nå har 100% dekning. Men kontantstøtte kan hjelpe.