Kirkens demokrati

De siste hundre år har Den norske kirke gjennomgått flere store reformer som har medført en markant maktoverføring fra statlige til kirkelige organger. Når folk i dag snakker om at kirken er statsstyrt, er det en formell sannhet med mange, mange modifikasjoner.

Det vet nok de fleste (rødgrønne) politikere som ytrer seg i statskirkedebatten. Men det hindrer dem ikke – hverken ministre, partiledere eller andre høyprofilerte politikere – i å male fanden på kirkeveggen. (Man frykter visstnok at en kirke løsrevet fra staten vil bli snever og smal, trekke seg vekk fra folket og inn i sitt eget mørke. Dog er det vel ingen urimelighet å anta at de egentlige motivene for manges del handler mest om frykten for å miste kontroll over landets største trossamfunn.)

Dessverre har ikke kirkens indre demokrati gjennomgått en like rivende utvikling. Et lite, men talende eksempel (som angår svært mange av oss): Det er fremdeles komplett umulig å stemme ved menighetsrådsvalg i andre menigheter enn den man har formell tilhørighet til. Dette er, særlig i byene, en håpløst foreldet regel – som fremdeles håndheves til siste firkantede paragraf av det kirkelige byråkrati. (Eksempelvis kommer jeg i farten på minst tre kirker som ligger langt nærmere bostedet mitt enn den jeg formelt tilhører. En gang søkte jeg om dispensasjon, men fikk – som ventet – avslag. Jeg sendte en klage og ba om en begrunnelse – som aldri kom.)

Her er det åpenbart at det må skje endringer. Statskirke eller ikke.