Humanisme og dom
Jeg tror ikke at Jostein Gaarder er antisemitt. Jeg tror ikke han er jødehater. Men det er virkelig et underlig stykke skrift han har begått.
Etter massiv kritikk fra mange hold ser Gaarder seg nødt til å presisere at polemikken var rettet mot norske ”ortodokse kristne som ser det som skjer i Midtøsten i lys av endetiden”. Altså mot kristne som leser landløftene i Det gamle testamente helt bokstavelig og mener at jødene har guddommelig krav på visse landområder.
Det er ikke noe i teksten som klargjør at dette er adressaten. Hadde han rett og slett glemt å tenke over hvem han skrev til og for? Da må man vel også regne med å bli misforstått.
Hovedproblemet med kronikken er at den ikke gjør forskjell på jøder fra 2000 f.Kr. og 2000 e.Kr., på israelere flest og det ortodokse mindretall av nybyggere, på religiøst tankegods fra tidlige GT-skrifter og på den moderne israelske staten: Alt er den samme greia, en uhåndterlig masse, et sammensurium påklistret merkelappen "Israel".
Det er jo nettopp derfor det blir alvorlig, når han skriver at ”staten Israel i sin nåværende form er historie”. For det er jo ikke Israel han snakker om, men jødene. Og det blir da også jødene - som folk - han kaller barnemordere. Ikke "bare" den israelske militærmaskinen.(Foto: L. Rinder/ScanStockPhoto)
Jeg tror slett ikke det var slik Gaarder mente det, jeg tror han ønsket å kritisere dagens israelske regjering og militærmaskin. Og jeg tror ham, når han sier at anliggendet var å rope ut mot krigen. Men så lot han raseriet, det indre opprøret mot krigens grusomheter, gjøre ham blind for konsekvensene i egen tekst. Og på en måte spiller det liten rolle hva han mente å si. Han burde ha sett at det han faktisk skrev ville bli oppfattet annerledes. Og det er ikke akkurat imponerende, dersom det stemmer, at et titalls personer i Gaarders krets (forfattere og midtøsteneksperter) leste gjennom og gikk god for kronikken før han sendte den til Aftenposten.
Israel må selvsagt kunne kritiseres. Når det skjer brudd på folkeretten, når myndighetene ikke vil innrette seg etter FN-resolusjoner. Det er alvorlig. Men vi er ikke mindre forpliktet til å spørre hvor det internasjonale samfunn har vært mens Hizbollah bygget opp sine rakettbaser i Sør-Libanon – med støtte fra Syria og Iran? Og, ikke minst, hvor var den libanesiske regjeringen? For det er alt annet enn tilfeldig at Hizbollah har bitt seg fast nettopp i områdene ved Israels nordlige grense.
Så litt om kronikkens form. Gaarder skriver i en gammeltestamentlig profetsjanger, nærmere bestemt Amos. Men gjennomføringen er heller dårlig; Gaarder rendyrker ikke en skjønnlitterær GT-stil, men endrer sjanger fra setning til setning - og det gjør det vanskelig for leseren å forstå teksten "rett". Det er etter mitt syn klart at som politisk analyse og påstand er den dypt krenkende, i grenseområdet mot det jødefiendtlige. Men leses den som et kronikkeksperiment med skjønnlitterære virkemidler, er det selvsagt plass til frodigere og langt mindre presise formuleringer. Problemet er likevel at teksten ikke gir noen nøkkel: Skal vi lese den realpolitisk? Eller skjønnlitterært? Og når han sier at jødene igjen skal bli et folk på flukt - er det ment som politisk visjon, vennligsinnet advarsel eller ren trussel?
”Vi anerkjenner ikke det gamle Davidsriket som normgivende for det 21. århundres kart over Midtøsten.” Det er det heller ikke så mange jøder som gjør. Og den israelske stat bruker da heller ikke religiøse argumenter i konflikten om de okkuperte områdene - som altså uansett handler om noe annet enn den nåværende Hizbollah-krigen. For det er et annet stort problem med kronikken, nemlig at forfatteren ikke skiller mellom Palestina-konflikten og Hizbollah-krigen - der både forutsetninger og virkemidler er forskjellige.
Under første gjennomlesning skvatt jeg til da Gaarder med ett trakk inn "den jødiske rabbi" Jesus. Og huff, det ble pinlig. For kronikken kan leses dit hen at jødene bare har seg selv å takke for at "vi" nå må slå hånden av dem, for "de" ville jo ikke lytte til Jesus (”i to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke”). Og assosiasjonene går raskt derfra til det kristne og humanistiske Europas mørke historie av jødefiendtlighet - det var jo også i hjertet av dette kristne, humanistiske kontinent at ”den endelige løsning på jødeproblemet” så dagens lys.
Man blir ikke profet i sitt eget land, heter det. Men å skulle bli profet i Israel på første forsøk er kanskje vel optimistisk?
Og det var forøvrig ikke europeisk humanisme den godeste Amos forkynte for jødene - det var Guds dom. Og se, det er noe helt annet.
posted by gisle @ 16:36
7 comments
7 Comments:
Et veldig godt utspill/innspill. Send det til en avis!
Hele dette innlegget er så bra. Jeg blir nesten misunnelig fordi jeg ikke har skrevet noe lignende selv. Men jeg skal anbefale innlegget ditt på siden min =)
Hyggelig, takk for det!
Heisann!
Jeg leste Gaarders kronikk før jeg ble klar over debatten om den - og likte den.
Fordi den tok inn i seg forferdelsen jeg føler når jeg ser de enorme humanitære konsekvensene av Israels reaksjoner på kidnapping og rakettutskyting. Det trengte ikke vært sånn, og reaksjonen begår urett i mye større skala, rent matematisk, desto mer dramatisk når man tenker menneskelig oppi det.
For det andre fordi jeg likte at Gaarder aktiverte det symbolske universet som omgir staten Israel. Det er helt rett, som mange kritikere har sagt, at det må skilles mellom jøder og staten Israel og mellom israelitter og moderne beboere av det lovede land, men i vårt land har debatten om Israel og Palestina, delvis hentet sin kraft fra folks relasjoner til det religiøse universet. Gaarder snur dette i sin kronikk, og blant annet med henvisning til Jesus sier han at ekte religiøs etikk burde ledet til en helt annen politikk enn den vis ser.
Det er fint når folk siterer Jesus, synes jeg, også når det han har sagt har politiske og humanitære konsekvenser.
Når det gjelder å anerkjenne staten Israel, tror jeg Gaarder er blitt grovt misforstått. Han snakker ikke om å anerkjenne Israel som stat, men å anerkjenne Israels oppførsel som regional stormakt. Jeg tror han må ha tenkt at ingen kunne tro om ham at han ønsket en ny diaspora eller et nytt Holocaust, og synes litt synd på ham at dette er blitt lest inn i teksten hans.
Men han skrev nok for avansert og la nok for mange følelser i det, og brukte en retorikk som visst ikke fungerer i det sekulære Norge. Men vi som lever i det religiøse Norge burde kanskje forstått?
Først må jeg melde meg på skrytelisten, veldig bra skrevet Gisle.
Så vil jeg si at jeg er veldig uenig med siste taler her. At Jostein Gaarder skal ha skrevet for avansert og basert på følelser, og at vi som lever i det religiøse norge burde ha forstått det som står forstår jeg virkelig ikke at du kan mene.
For det første mener jeg ikke det er noen sammenheng mellom det å skrive avansert og å skrive en kronikk basert på følelser. En voldsom harme over tvbildene i det Gaarderske hjem, skulle vist være bildene fra Qana som trigget han til å skrive kronikken, fikk det til å renne over i forfatterens hode. Dette gjorde stykket mye mindre avansert enn hva man kan ønske seg av en mann av hans kaliber som ellers lever av å veie ord nøye.
Og for det andre mener jeg at å fokusere på at ”ingen kunne tro om ham (Gaarder) at han ønsket en ny diaspora eller et nytt Holocaust” blir en avsporting av debatten. Debatten handler ikke slik jeg ser det om hva Jostein Gaarder EGENTLIG mente, den handler ikke om retten til å kritisere staten israel, den handler ikke om at det ikke skal være lov å være fly forbannet over at ingenting blir gjort med krigsforbrytelsene og bruddene på folkeretten staten israel bedriver med sin kollektive avstraffelse.
Det er dette Gaarder slik jeg oppfatter det ønsket å skrive og skrike opp om.
Men det ble bare helt feil. Blir feil at Jostein Gaarder gjemmer seg bak at han føler seg misforstått, f.eks i sin ”oppklarende” 2. kronikk, for det er ikke hva han mener som blir diskutert, det er hva han FAKTISK skriver som har blitt reagert på, og det er faktisk veldig drøy kost synes nå jeg.
Jeg skulle ønske at Jostein Gaarder tok seg en kald dusj før han satt seg til å skrive slik at hans sinne kunne lagt seg, for denne kronikken var mest positiv for de kjipe kreftene på begge sider i konflikten, men når det er sagt synes jeg debatten i ettertid har i alle fall i mange medier vært blant de mest nyanserte offentlige debatter jeg kan huske. Man bør kunne være knallkritisk til staten Israel uten å komme trekkende med rasistiske utsagn. Det mener jeg Jostein Gaarder og burde klart.
Takk for lange og interessante innspill.
Geir: Jeg er enig i at det kan være flott når Jesus blir en del av den offentlige samtalen. Men, ikke uavhengig av sammenheng. Jesus var ikke politisk retoriker/agitator, og jeg synes fremdeles at Gaarder gikk altfor langt i å ta Jesus til inntekt for sin egen agenda.
Einar: Enig med deg i at Gaarder burde ha tenkt nøyere gjennom hva han faktisk skrev, før det ble publisert. Men, det er faktisk også sant som du sier, at debatten som har kommet i kjølvannet av kronikken(e) hans har vært veldig sunn og nyansert.
Det er sunt å dusje.
Spesielt hvis Jesus skal tas til inntekt for partsstandpunkter. Klokt å være forsiktig med det.
Det samme gjelder egentlig blandingen mellom Bibel og politikk blant kristne som støtter staten Israels nåværende politikk overfor palestinere og naboer.
Umiddelbart tolket jeg det som at det var på denne banen Gaarder meldte seg på kampen, og da syntes jeg språkvalget var på sin plass. Men han burde kanskje sendt innlegget til Dagen eller Fast Grunn i stedet for til Aftenposten?
Legg inn en kommentar
<< Home