gislus

gislus flytter

2009-08-25T23:35:00.001+02:00

... jeg tar med meg bloggen til wordpress, etter massivt gruppepress. Klikk her!

g

Valg & taktikk

2009-08-22T23:51:00.008+02:00

Fantasiløse medier overgår hverandre i å presse oss til å velge mellom bare to regjeringskonstellasjoner ved høstens stortingsvalg: En regjering med Jens som statsminister – eller en regjering hvor Jensen står ved roret.

Frustrerende. For alle oss såkalte sentrumsvelgere, er det litt leit at man ikke ofrer tankekraft på å vurdere andre konstellasjoner enn disse to. Men særlig leit, og frustrerende, er det at FrP i så stor grad løftes frem som reelt regjeringsalternativ – på bekostning av ulike sentrumsalternativer (for eksempel Sentrum + Ap?). Ut fra oppslutning, og ut fra de andre «borgerlige» partienes holdning til et FrP-samarbeid, må det fremdeles anses som svært lite sannsynlig at statsministeren etter valget heter Siv Jensen.

Taktisk. Men så er det taktikerne iblant oss. Som forsøker å fortelle meg at «en stemme til KrF eller Venstre er i praksis en stemme til en fortsatt rødgrønn regjering». Resonnementet er at Sentrum vil bli så lite at de ikke kan danne regjering selv. Og når partiledelsen i både KrF og Venstre kontant avviser at de vil danne regjering sammen med FrP, ja, så blir en en stemme til KrF eller Venstre egentlig en stemme til de rødgrønne.

Enkelt! Jeg kan godt røpe at jeg totalt mangler sans for slik såkalt «taktisk stemming». Det har en vond bismak av idioti og vitner om at «taktikeren» har en umoden demokratisk holdning(!). Jeg vil gjerne få fastholde at en stemme til Venstre er og blir en stemme til Venstre. Så enkelt er det! Og så blir det partiene og politikernes jobb i dagene etter valget å forhandle frem en regjeringsplattform som har grunnlag i folkets stemmegivning.

I år kommer jeg til å stemme enten Venstre (som vanlig) eller KrF (for første gang).

(Forøvrig mener jeg at det medieskapte valget mellom «Jens og Jensen» er latterlig enkelt.)

Fugl Føniks

2009-08-13T12:39:00.003+02:00

Noen flere som stusser over hvor pinlig og patetisk VG og Dagbladet oppfører seg i dag?

I flere dager har de indirekte rakket ned på John Arne Riise – ved å gjengi alle Einar Baardsens gamle røverhistorier om familien Riise. Skadefryden har lyst ut av journalister og deskmedarbeideres øyne. «Hæ hæ, nå får'n som fortjent, den blæra!»

Men akkurat idet medieversjonen av John Arne Riise faller og blir liggende, kommer plutselig den herlige solskinnshistorien – presentert av nøyaktig de samme aktører, VG og Dagbladet: De kan fortelle at etter flere dagers intenst mediakjør slår Riise tilbake ved å spille en god kamp og score et mål. Fantastisk, hva?

Dette er en god illustrasjon på hvordan mediene selv kan regisserere og til dels skape nyheter ved egen dramaturgiske maskin:

1) Grav og kast skitt, riv ned, skap en taper og la ham ligge!
2) Nå kan taperen bygges opp; ja, vi gjør ham til en ekte folkehelt, en Askeladden, en moderne oppstandelseshistorie, en Fugl Fønix av asken!

(I notabene: Torbjørn Jagland og Åpen Post-karenes kyllingstunt. Kakle-kakle.)

Voiceover i gudstjenesten?

2009-08-13T09:17:00.002+02:00

Med ujevne mellomrom hever noen røsten for å si at presten/liturgen i en gudstjeneste må forklare mer av det som skjer. For eksempel gi en kort forklaring på Credo-leddet, hva det er og hvorfor det kommer der det kommer i gudstjenesten. Ungdommens kirkemøte har dette som et uttalt ønske i det gudstjenestedokumentet de forfattet i 2003. Dokumentet videresendtes til Kirkemøtet – og ble en hovedårsak til at Den norske kirke nå er i gang med en stor gudstjenestereform.

Men forslaget vinner neppe frem i gudstjenestereformen som nå er underveis. En forklaring av leddene, en slags voiceover eller forteller som kort skal forklare oss hva trosbekjennelsen er, før vi sammen utsier den, vil være ødeleggende for gudstjenestens dramaturgi. Et irritasjonsmoment. UKMs intensjon var trolig å avmystifisere, avintellektualisere – men jeg tror heller at effekten ville blitt den stikk motsatte.

I Bertolt Brechts skuespill ble man, før hver scene, fortalt hva som skulle skje («Verfremdung»). Poenget var å rette fokus mot budskapet, ikke personene; mot det som formidles, ikke formidlerne; mot det tankemessige innholdet, ikke følelsene/stemningen. (Dere som kan Brecht får tilgi meg min enkle forklaring.)

Et spennende eksperiment. Men neppe tilfeldig at denne formen aldri ble normen.

Makt

2009-06-19T13:37:00.005+02:00

Trond Giske taler til folket:

«Regjeringen bruker 70 millioner kroner på å ruste opp det kirkelige demokrati.
Et demokrati som vi selv er høyt hevet over, selvfølgelig.

Kjære venner, prinsipper er vanskelige greier å forholde seg til.
Derfor er det i sannhet godt at Makten trumfer alle prinsipper.

PS: Lykke til med menighetsrådsvalget i høst!
Måtte de rette (i mine øyne) kandidater vinne,
ikke dem med flest stemmer.

Takk for oppmerksomheten.»

*

(NB: Ikke misforstå. Dette er en prinsipiell kritikk fra gislus' side. Jeg håper og tror at Pettersen blir godt mottatt, og jeg tror han vil gjøre en god jobb.)

Noen ord om det naturlige utvalg

2009-06-05T01:21:00.001+02:00

Et spørsmål angående evolusjonsteorien om naturlig utvalg og «survival of the fittest»:

Hvorfor fikk vår art – altså den organisme som arten mennesket stammer fra – på et gitt tidspunkt og et gitt trinn i evolusjonen stemmebånd? Og hvordan? (Her kunne jeg gjerne valgt andre menneskelige legemsdeler/organer, men la oss nå bruke stemmebåndet som eksempel.)

Det er selvsagt snakk om en ekstremt sakte utvikling, gjennom millioner av år – og en svært glidende overgang fra «ikke stemmebånd» til «stemmebånd». Men, likevel: På et helt bestemt punkt i historien skjer denne endringen: En kvalitativ, fundamental overgang fra intet til eksistens.

Tenk deg at vi kunne spille av vår arts utvikling som en film, og at vi klippet filmen opp i bilderammer på 24 bilder i sekundet (eller 24.000 bilder i sekundet, for den saks skyld). Da ville vi nødvendigvis i én bilderamme ha sett et vesen helt uten stemmebånd, mens den neste bilderammen ville ha vist en celle som ikke var der i forrige bilde – og som tusener eller millioner av år senere skulle vise seg å bli et stemmebånd.

Men hvorfor? Og hvordan?

Hva eller hvem kunne vite eller forstå at «denne arten trenger et stemmebånd» - og så implementere dette?

Det er greiere å forstå den motsatte utviklingen; at en kroppsdel eller -funksjon som er hemmende, eller mister sin funksjon, blir «visket ut» av naturen gjennom tusener og millioner av år (for eksempel halen). Her gir det mening å snakke om survival of the fittest; de vesener som hadde kort hale hadde av ulike grunner lettest for å tilpasse seg nye omstendigheter (miljø) – og etter hvert ble halen kortere og kortere (og ennå har vi jo dette halebeinet, så evolusjonen er vel ikke helt sluttført).

Likeledes er det forståelig at et organ kan modifiseres over ekstremt lang tid; ansiktshår kan falle av, ryggen kan rette seg, klumpete never kan bli til finmotoriske fingre. Men å gå den andre veien – at naturen forstår hvilke helt nye og til da totalt ukjente organer en art vil trenge – ikke nå, men i en fremtid som ennå er fullstendig ukjent og ekstremt fjern? Dét har jeg ytterst vanskelig for å forstå.

Et utvalg må foretas ut fra foreliggende valgmuligheter. Hvis «stemmebånd» ikke er blant valgmulighetene, er det heller ikke mulig for naturen å velge det. Med mindre naturen har en metafysisk side, som kan velge «noe som ennå ikke finnes». Bærer fysikken i seg en metafysikk – med en styrende vilje, en prinsipiell tanke? I tilfelle virker det sakssvarende å kalle denne for Logos.

En filosofisk-matematisk innvending: Det er forståelig at man kan gå fra 1 til 1,2 eller fra 10 til 9,7.
Men å gå fra 0 til 0,1 er noe kvalitativt annet. Å gå fra intet til eksistens er kvalitativt noe fundamentalt annet enn å gå fra mye eksistens til mindre eksistens (eller omvendt).

Avslutningsvis: I valget mellom sjokolademousse, bløtkake og arme riddere kan du ikke velge stjernestøvkrem. Både fordi det ikke er blant valgmulighetene og fordi det ikke er mulig å lage det. Med mindre du aner at noe sånt faktisk kan finnes om to milliarder år? Ja, for du kan faktisk forestille deg at du spiser stjernestøvkrem, at det er å få kjøpt på 7-11 om et par milliarder år. Du kan se det for deg med fantasien din, forestillingsevnen din.

Men når kom egentlig den inn i vår organisme? Og hvorfor?

Derfor!

2009-05-24T03:02:00.002+02:00

KrF (både ledelse og landsmøte) har gjentatte ganger sagt et klart og tydelig nei til å samarbeide med FrP i regjering. Og så kommer det da, like sikkert som 11-trikken (med andre ord: den kommer, du vet bare ikke akkurat når), oppgitt klaging fra KrF-ere her & der som mediene omtaler som «grunnfjellet i KrF»: Hvorfor vil ikke KrF samarbeide med FrP? Spør de. Selv om de har fått svar mange ganger.

Trenger de flere svar på hvorfor et regjeringssamarbeid mellom KrF og FrP er uaktuelt, kan de bare KLIKKE HER.

«Den forfulgte kirke» – teologisk uinteressant?

2009-05-13T00:33:00.005+02:00

(Med fare for at enkelte har lest dette innlegget allerede – det ble trykt som leder i Ropet fra Øst 3-2009 og som debattinnlegg i Vårt Land 3/5-09.)

Bør man, etter flere års teologisk utdannelse, kjenne til at det finnes forfulgte kristne i vår egen samtid? De fleste vil svare kort: «Ja, selvsagt.» Når jeg selv nå – i voksen alder – nærmer meg slutten av teologistudiet, spør jeg: Hvor mye har jeg hørt om forfulgte kristne – i dag, i vår egen tid? Svaret er kort: Ingenting. «Den forfulgte kirke» er i akademisk sammenheng trygt plassert i oldkirken – i god avstand fra oss selv og vår samtid. Resultatet er at studenter med årelang teologisk utdanning risikerer å være helt ukjente med at kristne søsken hver dag lider for Jesu navns skyld. For landets teologiske læresteder bør dette være en alvorlig tankevekker.

For ordens skyld: Jeg snakker selvsagt ikke om hvorvidt forelesere og professorer personlig bryr seg om de forfulgte kristne. Dette handler ikke om den enkeltes personlige engasjement, det handler om selve teologiensvilje og evne til å snakke sant om hele Kristi legeme på jord – slik dette hellige legeme fremstår i vår egen tid. Da kan vi ikke utelate å snakke om klodens millioner av undertrykte, diskriminerte og forfulgte kristne. Hvis vi tror på vår tale om den verdensvide kirke som Jesu legeme på jord, må våre forfulgte med-lemmer lukkes inn i denne talen.

«Den forfulgte kirke i vår tid» vil finne en naturlig plass innenfor flere av teologiens områder, ikke minst nyere kirkehistorie og systematisk teologi. Forfølgelse av de kristne er en viktig klangbunn i Det nye testamente. Hvordan kan denne bibelske klangbunnen spille med, når det dreier seg om forfølgelse av kristne i vår samtid? Et moderne, teologisk språk om den forfulgte kirke må nødvendigvis formuleres annerledes enn i oldkirken. Her er det store rom og stort behov for viktig og spennende pionérarbeid!

Videre trengs det et rom for teologisk refleksjon rundt møtet mellom vår egen og de forfulgtes spiritualitet. Et eksempel: I Vesten jakter vi ustanselig på den perfekte menighetsmodell og den fullkomne, dagsaktuelle gudstjeneste. Midtøstens historiske kirker har overlevd ved helt andre metoder; ved å rendyrke og repetere sine liturgier, bønner og salmer i århundrer. Det er interessant å utforske det spenningsfylte møtet mellom våre ulike spiritualitetsformer – og svarene er ikke gitt.

Enda viktigere er det å lytte til de særegne erfaringer som bare den forfulgte kirke kan fortelle om. De har levd under konstant press og med stadige trusler, både fra myndigheter og samfunnet forøvrig. De vet at Kristus-bekjennelsen medfører begrensninger for egen livsutfoldelse og tap av frihet og valgmuligheter – verdier som i Vesten fremheves som helt grunnleggende forutsetninger for «det gode liv». Likevel står de ved sin bekjennelse. Hvorfor? Det får vi svar på bare hvis vi er villige til å la de forfulgtes erfaringer slippe til som korreks til vår egen trospraksis.

Rydd plass for «den forfulgte kirke» i pensumlister og læreplaner! Dét er utfordringen til alle landets høyskoler, fakulteter og læresteder hvor det undervises i teologi – uavhengig av kirketilhørighet. Det må, i første omgang, bli et minstekrav at studentene i alle fall skal være kjent med at det foregår undertrykkelse og forfølgelse av millioner av kristne i vår tid. Graden av engasjement kan selvsagt ikke pensumbestemmes. Men alt engasjement begynner med kjennskap. En dag banker det på kirkedørene våre, og noen spør oss: «Hvor var dere, våre søsken, da vi trengte dere?» Det er vårt valg, i dag, om vi vil ha et bedre svar å gi enn: «Vi visste ikke om dere.»

Noen som våger?

2009-04-29T00:32:00.004+02:00

Klimakrisen: Vi trenger politikere som våger å ta upopulære avgjørelser og som har mot til å ta ulønnsomme avgjørelser. Som våger å tenke langsiktig. Som kan utforme dagens politikk ut fra upopulær innsikt i morgendagen: «Det kommer en tid – helt sikkert – hvor det ikke lenger vil være økonomisk lønnsomt å drive klimaødeleggende næringsvirksomhet.»

Kan man for eksempel tenke seg visse forsiktige former for strømrasjonering i Norge? Tvungen energisparing?
For eksempel: Hver mandag og onsdag regulerer og begrenser kraftselskapene hvor mye elektrisitet en husstand kan forbruke.
Eller: Hver tirsdag og torsdag sperres landets største bykjerner for all privattrafikk.

Jada, det vil vekke ramaskrik fra minst ett politisk parti (gjett hvilket).
Det vil bli skreket opp om «gammelkommunisme» og «statlig overgrep».
Det vil hagle med liberalpopulistisk kritikk fra opposisjonsledere som forstår at her er det bare å sanke inn gratisstemmer.

Samtidig: Det vil spare miljøet.
Og det vil gå opp for alle – enten de vil eller ei – at nå er det alvor.

Men finnes det politikere som våger å kjempe gjennom slike tiltak?
Jeg tviler. Det er rett og slett for mye å forvente. I alle fall i et valgår.

Populister, pirater og primater

2009-04-18T01:01:00.003+02:00

Jeg må slutte å lese om Pirate Bay og fildeling på nettet. I særdeleshet gjelder det de milelange leserkommentarene og -debattene som henger som snørr i skjegget på nettavisenes nyhetsartikler for tiden. Det blir for slitsomt. Jeg blir bare irritert, oppgitt, resignert – og til slutt bare irritert. Og oppgitt. Og resignert. Og irritert.

Okei, jeg skal ta opp kampen mot resignasjonen! Men dette blir bare eder og galle – du er herved advart:
*

Har du noen gang hørt disse svenske piratene (primatene?) si noe som helst som tyder på intelligens, empati, innsikt, klokskap, ansvarlighet – eller i det minste et lite snev av fornuft?

Har du noen gang hørt et menneske under 18 år klare å sette mange nok sammenhengende tanker etter hverandre til at det totalt sett blir et argument for hvorfor fildeling er helt ok?

Har du lagt merke til at det finnes norske politikere som gjerne kaster seg inn i dansen rundt gullkalven? Solhjell har vist liten forståelse for opphavsrett og fildelingens komplekse problemområde; han forsøker bare å tekkes kidza (forøvrig et fryktelig, fryktelig ord). Giske er bare fraværende. Mens populister i alle partier ser ut til å ha funnet en fellessak her: De taler imøtekommende om «fildelingens muligheter». Den må selvsagt lovreguleres, det sier de, men den kan liksom ikke unngås lenger.

For liberalpopulistene handler dette om å ta den moderne tid på alvor, om den enkeltes frihet, om markedskreftenes kulturbalanserende kraft. Jamfør det som jo er Frps hele kulturpolitikk: «hvis kunst-/kulturproduktene er bra nok, så vil det alltid være folk som betaler for dem».

For sosialismepopulistene handler dette om endelig å få rope høyt og fritt: «Nei til privat eiendomsrett!» Samtidig som man roper et helt generelt og forløsende: «Ja til alt og alt til alle, her og overalt!» Ja, sosialismepopulsitene ser en klassekamp her; prelatene, gølvfolket, er nedlasterne og fildelerne, mens Den Diabolske Kapitalismen er De Store, Multinasjonale Plateselskapene.

Populister, pirater og primater i alle land – foren eder!

Ja, forresten: Gratulerer med dommen! Den var dere vel unt!

(Hurra for en svensk domstol som våget å tale en av vår tids mest ufordragelige, fordummende, navlebeskuende og selvnytende massebevegelser imot.)

Han får ikke kalle seg kristen

2009-04-02T10:27:00.007+02:00

I Egypt må alle personer ha et offentlig ID-kort som opplyser om religiøs tilhørighet. Egyptiske Maher al-Gohary ble en kristen i 1973, likevel står han offisielt registrert som muslim. Det får store konsekvenser for datteren. Det er ekstremt vanskelig å få endret ID-kortene, men al-Gohary har gått til sak mot staten for at det skal skje.

Maher al-Gohary (56) og familien hans har allerede mottatt en rekke dødstrusler. Saken hans skulle opp for domstolen 28. mars, men fremdeles har det ikke vært meldt om utfallet - hvilket kan bety at saken er blitt utsatt (noe som er ganske vanlig).

Den viktigste grunnen til at al-Gohary nå har gått til sak mot staten, er hans 15 år gamle datter: Når hun blir 16 år vil hun få sitt eget ID-kort, men så lenge faren er oppført som muslim vil hun automatisk bli det samme. Dette får store konsekvenser for henne, både når det gjelder skole, jobb og ekteskap. For eksempel vil hun ikke ha lov til å gifte seg med en kristen mann, så lenge myndighetene hevder at hun er muslim.

Dette er en alvorlig krenkelse av Maher al-Goharys menneskerettigheter og et stygt overgrep mot trosfriheten (§18). Du kan protestere! Send appell til Egypts president, Hosni Mubarak, om at han må gripe inn til hjelp for al-Gohary og datteren!

Klikk her og les mer!

Noen som trenger en Midtøsten-ekspert?

2009-03-24T20:09:00.010+01:00

Trenger du en Midtøsten-ekspert?

En som kan piffe opp utdrikningslaget, 40-årsjubileet, teambuilding-konferansen, debatteknikk-kurset, bryllupsarrangementet, jubileet på arbeidsplassen eller i familien, barneselskapet, festivalen – eller kanskje bare si et eller annet om et eller annet i Midtøsten? Ring en Midtøsten-ekspert! Nå har gislus gjort jobben for deg og samlet et lite, men nydelig knippe personer som alle omtales som Midtøsten-eksperter:

Butenschøn, Niels A. (f.eks. i Dagens Næringsliv)
Christophersen, Mona (f.eks. i Nordlys)
Hasselknippe, Gro (f.eks. i Aftenposten)
Hegghammer, Thomas (f.eks. hos abcnyheter.no)
Hellestveit, Cecilie (f.eks. i Dagsavisen)
Hovdenakk, Are (f.eks. i Nettavisen)
Høigilt, Jacob (f.eks. i Aftenposten)
Jensehaugen, Jørgen (f.eks. i Nettavisen)
Karamé, Kari (f.eks. i Dagbladet)
Knudsen, Are John (f.eks. i Dagens Næringsliv)
Nazzal, Salim (f.eks. i Klassekampen)
Røislien, Hanne Eggen (f.eks. i Aftenposten)
Taylor, Mark (f.eks. i Klassekampen)
Tiltnes, Åge (f.eks. i Stavanger Aftenblad)
Tuastad, Dag Henrik (f.eks. i VG)
Tveit, Odd Karsten (f.eks. i VG)
Vikør, Knut (f.eks. i Bergensavisen)
Vogt, Kari (f.eks. i Dagsavisen)
Waage, Hilde Henriksen (f.eks. i Dagbladet)
Willoch, Kåre (f.eks. i Dagbladet)

(gislus tar overhodet ikke ansvar for innhold på eksterne lenker.)

PS 1: For å få figurere på listen har det vært et kriterium at større, (aner)kjente medier eksplisitt omtaler personen som «Midtøsten-ekspert».

PS 2: Ingen av personene er blitt observert mens de selv omtaler seg som Midtøsten-eksperter.

PS 3: Filosofiprofessor Arild Pedersen (UiO) skriver i Minerva at Norge har verdens høyeste tetthet av Midtøsten-eksperter.

PS 4: Ja, bildet er fra Midtøsten. (Nærmere bestemt Amman, Jordan.)

SV, skolen og et lite tilbakeblikk

2009-03-23T12:30:00.006+01:00

Ulike mennesker – like muligheter.

Sier SV. Men mener tydeligvis noe annet. SV varsler nå ideologisk kamp mot alle norske friskoler. Protestene lar ikke vente på seg. Ta det med ro, svares det, skolene skal ikke legges ned, bare overtas og drives videre av Staten.

Dette har Norges regjering forsøkt før. Oslo Lærerskole, opprettet, eid og drevet av frivillige kristne organisasjoner, ble ekspropriert av Staten (ved Ap-regjeringen) i 1947 og drevet videre som én av to statlige lærerskoler i Oslo.

Denne maktdemonstrasjonen skremte mange kristne. Jeg tror at arbeiderpartifolk i dag vil være enige i at det var en svært uklok handling den gang. Overtakelsen skjedde attpåtil i den tidlige etterkrigstiden, da samfunnsatmosfæren ellers var preget av en viss gjensidig respekt og vilje til å samarbeide om de nasjonale fellesinteresser og gjenoppbyggingen av landet.

SV trenger korreks.

*

(Til slutt: Et artig apropos som i dag fortoner seg som noe av et paradoks: Da jeg gikk i niende på privateide Kristelig Gymnasium i Oslo, arrangerte vi et høyst uformelt «klassevalg» før stortingsvalget i 1989. Jeg holdt et flammende innlegg med en appell om å stemme på SV – som ble klassens nest største parti. Men både SV og jeg har nok forandret oss en hel del siden den gang.)

Kontantstøtten lenge leve! (Litt til, i alle fall)

2009-03-05T23:49:00.007+01:00

Det er ikke helt lett å forstå hvorfor Regjeringen på død og liv skal kvitte seg med kontantstøtten. De to hovedargumentene som stod å lese i dagens Dagsavisen er:

Gunn Karin Gjul (Ap):
– Den er i ferd med å avvikle seg selv fordi færre og færre bruker den.

Mens Trond Lode (Sp) mener at det tungtveiende argumentet er problemene med integrering av minoritetsbarn i storbyene.

Hm. Gjuls argument er vel snarere et godt argument for å videreføre kontantstøtten; den merkes jo knapt på budsjettet? Og fremdeles er det jo faktisk nærmere 40.000 personer som mottar kontantstøtte. Er det meningen at også andre økonomiske NAV-ytelser med like «få» brukere skal legges ned?

Hm. Lodes argument handler jo ikke om barn og deres foreldre, men om integrering. Det må helt andre virkemidler til enn å fjerne kontantstøtten.

Ellers svirrer det i luften en del mer innholdsløse rødgrønne utsagn om at «tiden er moden for å fjerne kontantstøtten» og at «vi ønsker ikke å videreføre den» – altså ikke argumenter, men maktpolitiske utsagn om hva man vil gjøre (men ikke hvorfor).

Kontantstøtten er blitt en markør i norsk politikk. Debatten rundt kontantstøtten dreier seg ikke lenger så mye om innholdet i kontantstøtten som om selve spillet om kontantstøtten.

Det er synd, for det er en viktig debatt. Også jeg mener at kontantstøtten må revurderes. Men det er helt meningsløst å diskutere kontantstøtten løsrevet fra en større, prinsipiell diskusjon om foreldrepermisjon (mødre-/fedrekvoter) og barnehagedekning.

I den sammenheng kan det være lurt av Regjeringen å huske at når man som står som nr. 300 på venteliste til barnehageplass i Oslo, hjelper det jo ingenting at de fleste kommuner i landet nå har 100% dekning. Men kontantstøtte kan hjelpe.

Hvordan ta livet av en debatt

2009-02-23T19:57:00.008+01:00

Siv Jensen advarer mot snikislamisering av Norge. Hun frykter at sharia-lovgivning skal trumfe norske lover, slik hun påstår at det er i svenske Malmö. Og reaksjonene lar ikke vente på seg:

– Den retorikken Siv Jensen bruker, synes vi minner om den retorikken som ble brukt i Tyskland og Europa under jødeforfølgelsene på 1930 og 1940-tallet. Dette er skremmende, sier nestleder i Islamsk Råd, Asghar Ali, til NRK.

– Jeg vet at Siv har samme syn som meg når det gjelder forfølgelse av jødene. Det var en uhyrlighet i historien, og vi må passe oss slik at vi ikke appellerer til tilsvarende holdninger overfor andre minoriteter, sier Per Kristian Foss til NRK.
Jensen mener det er trist at Foss sammenligner henne med Hitler.

... og bang, så var debatten slått effektivt ihjel. Før den egentlig begynte. Ja, det er en helt grunnleggende lov i moderne debatteknikk at idet den ene parten kaller den andre for nazist, da lyder gongongen og debatten blåses av. Enhver saklig fortsettelse er umulig.

Til slutt gjør jeg noe som er ulikt meg; jeg siterer Siv Jensen og skriver under på det hun sier:

– En uhyrlig påstand å trekke sammenligning til angrepene på jødene i mellomkrigstiden. Det bidrar heller ikke til en konstruktiv debatt om det som er problemet.

Hvem sine rettigheter?

2009-02-17T01:37:00.008+01:00

FpU-leder Ove Vanebo sier:
– Vi kan selvfølgelig føre en lang diskusjon om når mennesket får rettigheter. Aborter vil skje uansett, og da er det viktig å ha en mest mulig skånsom ordning.

Spørsmål: En skånsom ordning låter jo bra, spørsmålet er bare: Skånsom for hvem?

SU-leder Mali Steiro Tronsmoen sier:
– Menneskelivet starter ved fødselen, og hensynet til jenter og kvinner som ikke ønsker å fullføre svangerskapet må gå foran hensynet til et foster. Jeg synes det er merkverdig at KrFU mener at barn som ikke er ønsket bør komme til verden. Å nekte kvinner å ta abort, kan også ødelegge kvinners liv.

Spørsmål: Skal barnet straffes for at det ikke er ønsket?

Les hele saken hos vl.no

Og legg merke til at både FpU- og SU-lederen utelukkende taler om de voksnes behov/rettigheter. Ikke én eneste gang tillegges fosteret noen rettigheter (og fosteret har tydeligvis heller ingen behov det har rett til å få dekket). Dette er et trist resultat av at samtalen/debatten om (provosert) abort så til de grader er blitt politisert. Den handler om ideologi, ikke om mennesker.

Derfor er det så viktig at Kjell Ingolf Ropstad og KrF(U) fortsetter å snakke på vegne av fosteret, som faktisk er hovedpersonen i enhver graviditet. Dét ser det ut til at mange har glemt.

Politihijab?

2009-02-16T00:51:00.009+01:00

Jeg håper norsk politi åpner for at de kvinner som ønsker det, kan få bruke hijab i tjenesten.

Jeg er tilhenger av synlige, religiøse symboler i offentligheten. Ja, gjerne så mange som mulig. Det er tegn på et sunt samfunn, når man fra offisielt hold anerkjenner at enkeltmenneskers religiøse overbevisninger også kan føre til synlige avvik fra gjengse sosiale koder.

Ja, jeg tror faktisk at det er positivt å synliggjøre forskjellene mellom oss. At det gjør oss til modigere mennesker, ved at vi øker respekten både for egen og andres religiøsitet. (Altså: Ikke overfokusere forskjellene, men synliggjøre dem.)

Enkelte har argumentert (også fra muslimsk hold) med at det ikke er lov å bruke hijab for politikvinner i Pakistan. Underforstått: Hvorfor skal vi da tillate det i Norge? Men de har ikke maktet å forklare oss hvorfor regelverket i pakistansk politi skal være retningsgivende for norske forhold?

Mye kan selvsagt sies om dette, og jeg har også noen betenkeligheter. Men i dag flagger jeg, enkelt og greit, det som er mitt standpunkt i denne sak: Jeg håper norsk politi åpner for at de kvinner som ønsker det, kan få bruke hijab i tjenesten.

(Samtidig som jeg er glad for at min egen religiøse overbevisning ikke stiller lignende krav.)

Eksperiment

2009-01-30T02:00:00.004+01:00

Dette innlegget er et eksperiment: Hvert eneste ord består av en klikkbar lenke. Kanskje er det mulig å skape mening av en slik språklig konstruksjon, men trolig ender det med et særdeles kort innlegg.

Tror jeg.

kWh

2009-01-08T23:46:00.006+01:00

Nå har jeg nettopp sendt årets sms til strømleverandør Hafslund. Sant å si er dette den eneste kontakten jeg har med Hafslund i løpet av året. Men bare få sekunder etter at jeg hadde sendt min sms med årets strømavlesning, fikk jeg følgende sms tilbake:

«Måleravlesningen er registrert av Hafslund. Ditt forbruk siden forrige avlesning er 2368 kWh.»

Det gjør meg glad å tenke på at denne mystiske, trofaste Hafslund sitter og registrer min måleravlesning. Selv om klokken er elleve om kvelden. Ja, jeg hører definitivt med blant dem som tenker på sms- og internetteknologien med dyp takknemlighet.

For femten små år siden var det en til tider uoverkommelig oppgave å skulle komme seg i banken for å betale regninger og å ringe et eller annet kundesenter (etter først å ha lett i telefonkatalogen for å finne nummeret) for å innberette strømforbruk – for ikke å snakke om den uhyrlig kompliserte prosessen med leveringen av selvangivelsen, som måtte legges i konvolutt (type A4; har jeg flere?), så frankeres (med korrekt porto; hvor mye veier egentlig en selvangivelse?) og til sist puttes i en postkasse (hvor er egentlig den nærmeste?).

Teknologien har vært av uvurderlig betydning for min gjennomføringsevne når det kommer til saker som dette. Takk!

Tilbake til energiforbruket:
Hva betyr det egentlig at vi her i leiligheten har brukt 2368 kWh energi det siste året?

På nettet finner jeg følgende info:
«Et gjennomsnittlig energiforbruk i et vanlig bolighus regnes å ligge rundt 25 000 kilowattimer i året. Det gjennomsnittlige forbruket er lavere i leiligheter.»

Vi bruker altså ti ganger mindre energi enn et såkalt vanlig bolighus. Haha! Vi er visst veldig lure!

Men, hvor mye koster egentlig 1 kWh?

På dinside.no finner jeg svar: For landsdekkende leverandører varierer prisen fra 48 til 58 øre for hver kWh (lokale leverandører går langt lavere).

Og: Er Hafslund et billig alternativ for oss?

Noen tastetrykk på strømkalkulatoren avslører at vi kanskje kan spare noen hundrelapper ved å bytte leverandør. Men da må jeg først finne ut hvilket abonnement vi egentlig har hos Hafslund. Så da kikker jeg i den burleskt tykke «leilighetspermen» vår: Der, ja. Noen ark om strøm. Vår leverandør var visst FjordKraft, da vi kjøpte leiligheten for fire år siden. Hm. Kan ikke huske at vi byttet leverandør til Hafslund? Hm. Kanskje er dette noe aksjeselskapet forhandler og styrer for oss? Hm.

Hm. Blir visst vanskelig å bytte strøm akkurat nå i kveld. Selv på internett. Og 2368 kWh i året gir uansett ikke så stor prisforskjell at vi vil merke stort til det.

Forresten, miljøvennlig er det jo også med et lavt energiforbruk.
Hvis det ikke hadde vært for sentralvarmeanlegget her i gården. Oljefyring.

Hm.

Den brennende byen

2008-12-24T01:54:00.010+01:00

jeg kom ikke hit for å søke svar
ikke for å be om brød
eller for å tigge om penger

jeg kom ikke hit for å erobre naturen
ikke for å beseire fiender
eller for å tro på det umulige

jeg kom bare for å bli behersket
av en høyere vilje

den viljen som driver menn til å heve røsten og rope,
den som gir hendene kraft til å flytte steiner og rydde vei
for den mørkere gåten:

hvor er byen jeg stakk i brann
og forlot i flammer en gang –
ja, hvor er byen jeg forlot
med et skjevt smil om munnen
og et gevær over skulderen?

å søke svar, det var ikke derfor jeg kom

jeg kom hit for å elske det nedbrutte
jeg kom for å kjærtegne det krenkede
og for å bebo det som er lagt øde;
ja, jeg kom for å bli ett med alt dette!

så jeg en gang selv kan brytes ned og
forgå, fortæres, forvandles
gjennom ord og ild, gjennom ord og ild

Sykemelding

2008-11-11T09:17:00.003+01:00

Etter råd fra Rolf Skrede og Arne Johannessen sykemelder jeg meg herved fra jobben som hjemmeværende far. Målet for sykemeldingen er høyere kontantstøtte (ja, og å bli frisk, da).

Eventuelle henvendelser fra pressen skjer til PR-avdelingen. Men vær rask; etter planen blir det meste av PR-staben borte fra jobb fom. mandag, pga. et varslet kollektivt influensautbrudd i løpet av helgen, det har nemlig vært litt skralt med overtidsbetaling den siste tiden.

Jeg blir trolig også å treffe på Facebook i sykemeldingsperioden.

*

(PS. Dette er ikke en aksjon! Jeg føler meg bare ikke så veldig, veldig superpigg i dag. Kan være jeg brygger på noe større. Så greit å ta tre dager hjemme nå, og så får jeg se. Tar det litt dag for dag. Håper jeg blir bedre snart. DS.)

«Søndag for de forfulgte»

2008-11-06T13:46:00.006+01:00

Jeg er for tiden i kontantstøtte-permisjon fra min 60%-stilling i Ropet fra Øst, bladet til Norsk Misjon i Øst. Men denne uken skjer det mye i opptakten til «Søndag for de forfulgte» den 9. november, og noe har jeg fått deltatt på.

På tirsdag kveld fikk jeg være til stede da Tim A. Peters ble overrakt Stefanusprisen for 2008. I en årrekke har Peters brukt all sin tid på å gjøre livet bedre for nordkoreanere på flukt fra hjemlandet. Det er alltid en viss fare for at en slik kirkelig «happening» (høytidelig prisutdeling, internasjonale gjester, en fhv. statsminister som prisutdeler etc.) kan bli både topptung og festtalepreget inntil det intetsigende – ja, til og med formell inntil det uinteressante. Jeg er glad for at jeg med hånden på hjertet kan si at slik ble det ikke denne kvelden. Det kjentes tvert imot som om jeg fikk overvære noe viktig, noe som tok tak og skal bli husket. Ikke minst takket være hovedpersonen selv, Tim A. Peters.

Og i går, onsdag ettermiddag, ble 14 måneder gamle Henny med til 7. juni-plassen utenfor UD. Der samlet en fakkelbærende flokk seg for å protestere mot kinesiske myndigheters menneskerettighetsovergrep mot kristne i Kina. Vi var en god del som hadde møtt opp (3-400?), men neste år må man håpe det blir enda flere. På Vårt Lands nettsider kan du finne bilder fra toget som gikk mot Stortinget.

Dette ble andre gang Henny demonstrerte for en god sak: I fjor høst (i fireukers-alderen) var hun med på støttedemonstrasjonen for munkene og de andre demokratiforkjemperne i Burma. Svært mange mennesker hadde møtt opp foran Nobelsenteret på Vestbanen, og Democratic Voice of Burma kringkastet arrangementet direkte til Burma. Henny er allerede en helproff demonstrant (protestant?)!

Ville jeg selv ha tenkt noe særlig på de mange millioner kristne i verden som daglig lider overlast som følge av kristen tro, dersom jeg ikke (nokså tilfeldig) hadde fått nyss om at Ropet fra Øst trengte en vikar våren 2004? Det er jeg ikke så sikker på. Men etter fire og et halvt år er det blitt en hel drøss gode grunner til at jeg ikke vil gi slipp på jobben (selv om student-gislus iblant har bedt meg vurdere min stilling...).

Så, husk «Søndag for de forfulgte»!

En tekst å huske

2008-09-07T01:01:00.005+02:00

(Jeg avslutter denne merkelige dagen med en tekst som traff meg midt i magen første gang jeg leste den, og som er blitt værende i systemet siden. Les.)

Du skal få din tapte tid tilbake,
hvert sekund har Kristus gjemt.
Livets godhet som ble borte,
ingenting har Herren glemt.

Det som aldri hendte her i tiden,
og som nå er knuste håp,
skal du engang få tilbake,
drømmer som forsvant i gråt.

Intet håp kan bringe alt tilbake
som den tapte tid har tatt.
Kristus er dog enda større
enn ditt håp og dødens makt.

Tekst: Sindre Skeie

Det var

2008-08-20T00:46:00.006+02:00

Det var en tid da alt var tegn.

Den rustne spikeren
på fortauet,
og jeg som så den.

Fortauet, fremdeles vått
etter kraftig sommerregn,
og jeg som vandret der.

Syrinene i bykvelden,
fra hagene langs fortauet,
og jeg som luktet dem.

Tegn fra verden,
fra Gud til meg, til alle
som ville høre.

Spikeren. Fortauet. Syrinene.
Beskjeder, kjærtegn. Advarsler.

Og jeg som tydet dem en gang.

Snill gutt klager også

2008-07-30T22:56:00.008+02:00

Som kunde er jeg en nokså snill gutt, tror jeg.

Men ikke alltid. Jeg har mine luner.

I dag har jeg sendt ikke mindre enn tre klager. Berettigede sådanne.
Man må si ifra! Hvorfor holde munn, når man kan si ifra?

KLAGE 1 gikk til NSB
...fordi det ikke går an å reservere plass til barnevogn samtidig med billettbestillingen på Internett. Man får beskjed om å ringe NSB for å gjøre slik barnevognreservasjon. Vi prøvde, men der var det jo ingen som tok telefonen. Og da avreisedagen kom, var det ikke plass til flere barnevogner på toget. Så da måtte reisen utsettes 4 timer.

KLAGE 2 gikk til STATOIL
...på grunn av de to små eplene jeg kjøpte til den nette sum av kr. 26,50. For da jeg åpnet pakken var de rådyre fruktene både tørre og skrukkete. Da følte jeg meg dobbelt lurt: Elendig pris, elendig kvalitet.

KLAGE 3 gikk til NRK
...fordi de har gjort det så inn i hampen vanskelig (umulig!?) å høre på nettradio – hvis man da ikke er blant de mange som bruker en helt grei Windows-maskin og ferdiginstallerte Internet Explorer.

Men hjelper det å klage?
Jeg vet ikke.
Jeg håper det.

Men når jeg skriver mine små klager, passer jeg nøye på så jeg ikke lar irritasjonen lyse for sterkt igjennom. Jeg har jobbet i butikk selv, og jeg har nok erfart at humørløs og selvrettferdig sutring kan gjøre det svært lite fristende for den ansatte å være hjelpsom og imøtekommende – selv om kunden skulle ha aldri så rett.

Så det gjelder å klage med godt humør!

Erkjennelse om syndsbekjennelse

2008-06-25T01:30:00.007+02:00

I forbindelse med gudstjenestereformen har jeg kikket på forslag til ny ordning for hovedgudstjenesten. Ta en titt på dette korte utdraget:

*

14. SYNDSBEKJENNELSE
Syndsbekjennelsen kan være et selvstendig ledd i gudstjenesten eller inngå som del av forbønnen.
Liturgen kan knele under bønnestillhet og syndsbekjennelse. Også menigheten kan gis anledning til å knele.

Syndsbekjennelsen kan innledes med
L: La oss i Guds nådige nærvær ransake oss selv
eller
L: La oss i Guds nådige nærvær ransake oss selv i stillhet
eller
L: La oss erkjenne våre synder og legge av oss det som tynger
eller en annen passende innledning

Her kan følge løftesord

Eksempler på syndsbekjennelser, se side...
Eksempler på løftesord, se side...

*

Ok. To korte, kritiske kommentarer:

1) Ordene "kan" og "eller" blir sentrale i den nye gudstjenesteordningen. Valgfrihet er honnørordet denne gang. Og joda, i løpet av ovennenvte éne korte setning, presenteres gudstjenesteplanleggerne for ikke mindre enn: fem "kan" + tre "eller" + to sidehenvisninger til øvrige varianter.
Man må lure på om så mange detaljfikserte valg egentlig oppleves som valgfrihet: Det kan like gjerne oppleves som påtvunget pedantisk nærsynthet.

2) Legg merke til at ordene erkjennelse og bekjennelse brukes synonymt. Det kan jo være en glipp, men det aner meg at det er et forsøk på modernisering-eller-noe-sånt. Problemet er altså at syndsbekjennelse blir det samme som syndserkjennelse - men denne ordbruken stemmer ikke overens hverken med folks språkfølelse eller med ordenes leksikalske innhold. Og da må man lure på om ikke modernisering og fremskritt egentlig ble et realt skritt bakover.

- Bare se på Burma

2008-06-06T14:27:00.005+02:00

Det ser ikke ut til at norsk presse er interessert i annet enn menyen på Slottet, i forbindelse med statsbesøket fra Vietnam. Unntaket er Aftenposten, som forteller (lett forkortet av meg):

"Kieu Tran var to år gammel da foreldrene flyktet fra Vietnam for å unnslippe det brutale regimet som nettopp hadde vunnet krigen mot amerikanerne. 800.000 mennesker ble båtflyktninger, og rundt halvparten av dem døde. - For oss som flyktet, er det derfor helt uvirkelig at Vietnams president blir mottatt med pomp og prakt av Kongen og statsministeren, sier Tran."

Sant nok har det skjedd en bedring i Vietnam de siste årene, ikke bare økonomisk, men også når det gjelder respekten for menneskerettigheter - deriblant trosfrihet. Men fremdeles overvåkes, kontrolleres og trakasseres store grupper av religiøse minoriteter - blant dem svært mange kristne. Og buddhistmunken og aktivisten Thich Quang Do sitter fremdeles i husarrest.

Erik Solheim, en mann jeg ellers har stor respekt for, begår et aldeles uforklarlig stykke politisk retorikk (sitert fra aftenposten.no), når han blir spurt om Regjeringens nye Vietnam-strategi: Skyves ikke fokuset på menneskerettigheter i bakgrunnen, til fordel for lukrative næringslivsavtaler?

- Samarbeid er veien å gå. Bare se på Burma, sier Solheim.

Ja, så ser jeg på Burma da. Ser og ser. Jeg ser og ser på Burma.

Mener Solheim det han sier? At norsk kontakt med den burmesiske militærjuntaen er en suksesshistorie om dialogens fortreffelighet i møte med undertrykkende regimer?

Hvilken suksess? Hvilken dialog? Hvilket samarbeid?

Erik Solheim taler her dessverre slik mange av politikkens tilårskomne idealister gjør - når de en gang forflytter seg fra opposisjon til posisjon.

KLIKK HER for å lese Regjeringens nye Vietnam-strategi
KLIKK HER for fem lærerike foredrag om Vietnam og menneskerettigheter

I disse eksamenstider...

2008-05-31T02:14:00.005+02:00

...har jeg lest en interessant bok med det klingende navnet "Religionsfilosofi". Den er skrevet på dansk og er sterkt å anbefale for alle som interesser seg for religion, tro, filosofi – og utfordringene med å gjøre den kristne tro gyldig i vår egen tid. Sånn, det var reklamen. Så til dagens lille sak.

Det er slående hvor mange – fra ulike fagområder, og både troende og ikke-troende – som forsøker å forklare, definere og forstå fenomenet "religion" ut fra ulike ideer om at religionene "besvarer" menneskets dype lengsler, søken etter mening og eksistensielle livsspørsmål.

Det er jo lov. Men jeg kjenner meg ikke igjen. Og sant å si kan det provosere meg en smule. At religion så lett kan forstås som medisin for en mangelsykdom.

Min kristne tro gir meg ikke tilfredsstillende "svar" på de store, grunnleggende livsspørsmål. Ei heller fyller troen det eksistensielle tomrommet i meg med "mening". Faktisk kan jeg sikkert finne vel så gode "livssvar" andre steder. Og jeg tror fint jeg kan klare å fylle mitt eksistensielle tomrom med helt andre ting enn kristendom.

Når jeg fra tid til annen spør meg selv hvordan jeg stadig vekk kan fortsette å tro, blir svaret et annet (og det er bare jeg som kan svare på akkurat dette): Det er bare sånn at siden jeg var femten-seksten år gammel har jeg ikke kunnet la være å forholde meg til Jesus Kristus. Som menneske og som Gud. Som historisk person og som levende virkelighet. Tremendum et fascinans.

("Hva så?" kan du spørre.
"Ja, hva så?" kan jeg spørre tilbake.
Og en av oss smiler.)

Scientologenes kors

2008-04-20T00:55:00.006+02:00

Hvorfor har egentlig Scientologikirken et kors som en av sine offisielle logoer?

Det har jeg lurt litt på. Og noen spurte meg for et par dager siden om scientologien har noe med kristendom å gjøre, siden de altså har dette svære (og glorete) korset?

Vel, svaret er kort: Scientologikirkens kors har ingenting med Jesu kors å gjøre. Scientologenes kors er åttekantet og henspiller på noe som kalles "de åtte dynamikkene".

Jeg har akkurat sett en liten info-film om disse dynamikkene, men har visst allerede glemt hva de gikk ut på. Men jeg hørte noe nokså pompøst selvrealiseringssnakk som vel egentlig hvem som helst kunne ha lirt av seg i disse tider.

Siden Scientologikirkens kors er en juridisk beskyttet logo tør jeg ikke gjengi den her; klikk her for bilde. Ellers har engelsk Wikipedia en meget grundig artikkel om scientologi, for den som trenger en kort innføring i disse dager.

Du finner også en god del info-snutter på scientologenes norske hjemmeside. (NB: Jeg advarer om svulstig språkføring (tydelig oversatt fra amerikanskengelsk) og et bildespråk som fikk meg til å tenke på en trist Hollywood-kalkun fra 90-tallet: den patetiske, langdryge og pinligpompøse City of Angels (med en selvhøytidelig, blødmesødmefylt og sytesentimental Nicholas Cage i en rolle jeg tipper han angrer bittert på...).

Leilighet til salgs

2008-03-27T03:02:00.010+01:00

Da er det ingen vei tilbake: Vårt kjære hjem i Uranienborgveien skal selges. Det er rett & slett blitt vanskelig å få plass til alle sider av familiens trefoldige liv under de hvitmalte tak i Uranienborgveien 9.

Det er ikke tilstrekkelig med 46,3 kvadratmeter når snart syv måneder gamle Henny har utviklet sin pussige, men høyst effektive metode for legemsforflytning. Og sant å si unner vi henne å få et eget soverom (ja, det unner vi ikke minst oss selv!). Men vi trives veldig godt her, midt i byen.

Hvis man først havner i det vemodige hjørnet, så gir det en viss næring til melankolien å tenke på at Henny ikke skal huske noe av dette stedet, at hennes nåværende fysiske omgivelser ikke vil være en del av den voksne Hennys bevisste bilder fra barndommen. (År 2028: Far & datter går tur, far peker og sier: "Der bodde du da du ble født, Henny." Men datteren kjenner seg ikke igjen. Eller gjør hun? På et eller annet plan? Hvem vet hva som egentlig skjuler seg i erindringens dunkle dyp.)

Vel, vel. Vi gleder oss til å flytte inn i noe nytt og større - det trengs! Forresten er det merkelig hvordan ens hjem ser så helt annerledes ut, når det presenteres på det åpne marked (ja, man får jo nesten lyst til å flytte inn en gang til!): KLIKK OG SE

Kirkens Grunn

2008-03-16T02:11:00.012+01:00

1. påskedag 1942: Fra prekestoler over hele landet leser prestene opp en "erklæring" og "bekjennelse" kalt Kirkens Grunn. Her tas det et avgjørende, åpent oppgjør med den tyske okkupasjonsmakt. Det store flertall av landets prester legger ned sine embeter – til stor gremmelse for Terboven, som hadde satset mye på å vinne kirkefolket gjennom gradvis innføring av nazi-vennlige prester (...og "prester").

Fra denne merkedagen i 1942 og frem til frigjøringen i 1945 var Den norske kirke i praksis uavhengig av staten. Den nazistiske okkupasjon tvang altså kirken til å foreta en helt grunnleggende, og dypt nødvendig, gjennomtenkning av forholdet til staten. Og Kirkens Grunn slo blant annet fast (punktinndelingene er mine egne):
1) at staten kan legitimt styre kirken kun når den fremmer evangeliet;
2) at den viktigste forutsetning for statens begrensede kirkestyre er at staten er rettslig forpliktet på evangelisk-luthersk religion;
3) at staten ikke kan bruke kirken til politisk-ideologiske formål (les mer her).

Ut fra disse kirkens egne prinsipper – uavhengig av landets styre – skal Den norske kirke altså alltid spørre:
1) Fremmer staten evangeliet?
2) Er staten rettslig forpliktet på evangelisk-luthersk religion?
3) Bruker staten kirken til politisk-ideologiske formål?

Mine egne korte svar lyder omtrent slik:
1) Njeei... Men er det egentlig en statlig oppgave å fremme evangeliet?
2) Ja, enn så lenge. Men hva hvis/når grunnlovshenvisningen til "evangelisk-luthersk religion" og den kristne formålsparagrafen fjernes? (Og er vi kristne på den annen side så servile at vi lar folkekirken stå og falle med sin juridiske begrunnelse?)
3) Ja. Gjennom bispeutnevnelser mht. kjønn og syn på homofilt samliv er det åpenbart at staten bruker kirken for å fremme egne saker. (NB: Som kristne kan være uenige i synet på både kvinnelige prester og homofilt samliv; det prinsipielle poenget er her uansett det samme: At staten bruker kirken til politisk-ideologiske formål.)

Både som "statskirkegutt" og som "statsborger" blir jeg stadig dypere overbevist om at forholdet mellom stat og kirke bør avvikles så snart som mulig.

Jesus. Påske. Offer. Offer?

2008-02-22T01:58:00.009+01:00

Noe av det vanskeligste i kristendommen å forstå – og forklare til andre – er Jesu forsoningsdød. Offerdød.

– EN –
Heri ligger kristendommens primitive vesen: Den er en offerreligion. Og her finner vi det frastøtende i den kristne tro: Vi tilber en Gud som ble dømt og henrettet som om han var en simpel morder.

Heri ligger kristendommens grenseoverskridende og paradoksalt vakre vesen. Jesu fødsel. Fattig fødtes han på jorden. Da jorden lukket seg rundt hans døde kropp, var han blitt fornedret med en forbryters død.

Likevel har han etterfølgere over hele verden.
Derfor har han etterfølgere over hele verden.

– TO –
Offertanken – de kristnes største utfordring om få år? Hvordan fortelle om den til andre mennesker? Er det nødvendig? Må vi forstå det selv? Tanken om at Gud forsones med sitt skaperverk gjennom blodets offer er vanskelig å interpretere, fortolke, oversette for vår tids mennesker. For oss selv.

Vi er vår tids mennesker.

Spørsmål 1: Var det egentlig stort lettere for de første kristne å forklare Jesu offerdød for middelhavsmenneskene for to tusen år siden?
Spørsmål 2: Er det slik at enhver tale om "offer" er problematisk i vår egen samtid?

– TRE –
Jeg er ikke enig med dem som sier at vi må tolke kristendommen nytt, distansere oss fra det banale, primitive offermotivet: Gjør vi det, får vi en annen religion. Der Jesu lidelsesfortelling er en fortelling om en samvittighetsfange, et justismordoffer, et usedvanlig godt og sterkt menneske som uskyldig ble dømt til døden.

Jesu liv og død rommer alt dette.
Men det er ikke derfor vi kaller ham Kristus, Messias.

I fastetiden, tiden før påske: Glem interpretasjonen, fortolkningen, oversettelsen: Bare gå. Gå! Beveg deg mot korset. Sakte. Hva ser du? Hva hører du?

– NULL –
(Kort anekdote:

Jeg hadde en måneds menighetspraksis i Bergen for to år siden. Der prekte jeg en søndag ved inngangen til påsken – og snakket om Jesus, kors, død. Etter gudstjenesten kom en gutt på fire-fem år bort til meg og spurte med alvorlig stemme og et fast blikk som krevde svar: "Hvorfor måtte Jesus dø?"

Da kjentes den lånte prestekjolen veldig stor. Og veldig lånt.)

Dødssynderens nye klær

2007-11-23T02:03:00.000+01:00

Jeg har bare sett to kvarte programmer, og uttaler meg på grunnlag av det. Men jeg føler meg kallet til å si det helt åpenbare: "De syv dødssyndene" på tv2 er jo faktisk ganske kjedelig tv.

Det kommer noe ufrivillig komisk og patetisk over det hele, når man fra produsentens (og ymse tv-kommentatorers) side forsøker å lese både samfunnskritikk og religionskritikk inn i programmene.

(Hm. Plutselig ser jeg for meg en vaggende hønsekalkun som kakler "goble, goble".)

Jeg synes det "ideologiske" konseptet er uferdig, kunnskapsløst og puslete utformet: Formen er rett og slett for skrøpelig til å kunne bære et ekte kritisk innhold. Er ikke hele dødssyndkonseptet bare et skalkeskjul for at Schau skal få gjøre som han vil på tv, da?

Nei, glem hele greia. Bruk tv-tiden på noe annet. Og, ikke minst: Bruk opprørsviljen på noe annet.

Det er ikke rart at en del folk tenker om kristne at vi er sneversynte og lever litt i utkanten av verden, når vi hisser oss sånn opp og iverksetter boikottaksjoner mot enkeltprogrammer på en reklamekanal. Hvorfor ikke bruke opprørsviljen og energien på noe som er ordentlig urovekkende – og noe som det går an å forandre? Det eneste målbare resultatet av boikottaksjonene, er at tv2 har fått gratis PR verd hundretusener av kroner.

På den annen side forstår jeg ikke hvordan kristne ledere på alvor kan mene at dette programmet gir kristne en gyllen anledning til å snakke med andre om det sentrale og viktige i kristen tro? Det synes jeg er en pussig oppvurdering av hele dette noe rølpete og uferdige programkonseptet. Som jeg ikke trenger å være kristen for å ikke gidde å se på.

Det får være måte på hvor store mengder høns og klær man skal lage av en fjær og ingenting.

("Goble, goble" svarer programansvarlig i tv2. Og Schau vagger videre. Hvorhen?)

Sladrekjerringer

2007-07-28T12:20:00.000+02:00

De største norske nettmediene er raskt ute med oppdateringer av høyaktuelle saker, også i forhold til sine internasjonale kolleger. Denne kjensgjerning står forøvrig på ingen måte i et balansert forhold til kvaliteten på det som publiseres.

Comlombianske Soler var dopingtatt - både med og uten sitatstrek - et halvt lite døgn, i både VG, Dagbladet, Aftenposten og NRK. Kildene var diffuse og uklare, en nettavis her og en liten radiostasjon der, som på sin side henviste til krigsoverskrifter og store bilder av Soler i norske nettaviser. Den blinde leder den blinde. I avgrunnen ramler de begge.

Nå må ingen tro at talent, saklighet, integritet er viktig for å få journalistjobb. Det holder lenge med idiotisk gode karakterer på videregående, og har man ikke det, skal det uansett være fullt mulig å ligge seg til journalistjobber i både Dagbladet og VG. Det sier i alle fall en ubekreftet og foreløpig upublisert melding fra en eller annen.

Noen burde gidde å bruke tid på å klage Dagbladet, VG, Aftenposten og NRK inn for PFU. Hadde en nordmann vært utsatt for samme massive og kyllingkaklende hetsekampanje som Soler, ville det vært en sak for rettssystemet.

Hm. Når jeg tenker meg om er jeg faktisk litt overrasket. Over at så mange journalister er villige til, uten å betenke seg, å omsette usaklige rykter i svære, fordømmende overskrifter. Og ja, litt overrasket over meg selv, at jeg faktisk har hatt såpass tillit til de største norske riksmediene at jeg ikke trodde de i så stor grad helt ureflektert ville hoppe på den slags stupide løgner uten å sjekke at historien holdt vann.

Vel, tilliten til VG og Dagbladet på nett har sant å si aldri vært all verden. Men Aftenposten og NRK har jeg faktisk stolt mer på. Inntil nå.

"Enkeltsaker"

2007-06-18T00:54:00.000+02:00

Ole Chr. Kvarme fortjener ros for sitt sterke engasjement for de afghanske flyktningene som nå sendes puljevis ut av landet.

Politikerne har frasagt seg muligheten til å gripe inn i UDIs enkeltsaker. Og det ser ut til at enkelte politikere mener at det samme burde gjelde for alle statsansatte kirkepersoner. Ikke minst biskop Kvarme, som har gått politisk helt ubeskyttet inn og engasjert seg positivt for enkeltmenneskers fremtid (eller i "enkeltsaker", som det heter på byråkratisk).

En statssekretær uttaler forøvrig i Morgenbladet at hun ikke vil kritisere biskopen(e)s engasjement, men at hun likevel spør seg om hva slags informasjon de sitter med, som ikke UDI har. Argumentasjonen er altså: "Dersom alle hadde visst det vi vet, ville alle ha ment det samme som oss."

Men hva skal vi med all vår informasjon, våre korrekte prosedyrer, høykommissariske anbefalinger og veltalende byråkrati – hvis vi glemmer å være medmennesker?

Er det malm, det som drønner?

Navn til besvgjær

2007-05-25T02:15:00.000+02:00

Gisle liker ikke småkryp. Likevel sier pappa at han gjør klokest i å være snill mot dem.

Søsteren til Gisle har fått en ny dukke som ser ut som en gnom.

Gisle tror at han vet alt om læreren sin.

Alt dette kan jeg lese om Gisle på nettet. Det er ikke bare enkelt å hete det samme som en populær barnetv-gris. Da jeg var liten, fikk navnet mitt de voksne til å smile og tenke på skuespilleren Gisle Straume. I dag tror mine nevøer og nieser at jeg er oppkalt etter en gris med etternavnet Wink.

En gang for lenge siden, i en fjern og mytisk tid, oversatte jeg en barnebok til norsk. Boken var utelukkende befolket av dyr, og alle sammen bar de britiske dobbeltnavn med klangfulle bokstavrim. Derfor var det aldri noen tvil om at bokens kloke, men distré grevling på norsk måtte hete Gisle Grevling.

Jeg er altså ikke oppkalt etter en gris. Men der ute, et sted i klodens dype skoger, løper det en liten grevling som er oppkalt etter meg.

Støy

2007-02-17T02:23:00.000+01:00

Norges NATO-bidrag til Afghanistans fremtid handler ikke om Afghanistan, men om SV.

Er det ikke litt snodig at SV så totalt har fått legge premissene for hele denne debatten - og maktet å trivialisere den til å handle om sør eller nord? Og litt sørgelig at norske medier synes at det er helt i orden?

Selvfølgelig må norske NATO-soldater komme sine allierte til unnsetning i en eventuell krisesituasjon. Å kreve en garanti mot at så kan skje, er lite realitetsorientert. Og, ikke minst, usolidarisk.

Det er kanskje ikke rettferdig. Men det er fristende å tolke de siste dagers nord/sør/Kabul-støy som et snodigsørgelig uttrykk for den moderne, norske oljesosialismens selvopptatthet:

Den finnes i alle partier, i alle miljøer. Den kjennetegnes av selvproklamert godvilje - og mangel på offervilje.

Kirkens demokrati

2007-01-21T05:08:00.000+01:00

De siste hundre år har Den norske kirke gjennomgått flere store reformer som har medført en markant maktoverføring fra statlige til kirkelige organger. Når folk i dag snakker om at kirken er statsstyrt, er det en formell sannhet med mange, mange modifikasjoner.

Det vet nok de fleste (rødgrønne) politikere som ytrer seg i statskirkedebatten. Men det hindrer dem ikke – hverken ministre, partiledere eller andre høyprofilerte politikere – i å male fanden på kirkeveggen. (Man frykter visstnok at en kirke løsrevet fra staten vil bli snever og smal, trekke seg vekk fra folket og inn i sitt eget mørke. Dog er det vel ingen urimelighet å anta at de egentlige motivene for manges del handler mest om frykten for å miste kontroll over landets største trossamfunn.)

Dessverre har ikke kirkens indre demokrati gjennomgått en like rivende utvikling. Et lite, men talende eksempel (som angår svært mange av oss): Det er fremdeles komplett umulig å stemme ved menighetsrådsvalg i andre menigheter enn den man har formell tilhørighet til. Dette er, særlig i byene, en håpløst foreldet regel – som fremdeles håndheves til siste firkantede paragraf av det kirkelige byråkrati. (Eksempelvis kommer jeg i farten på minst tre kirker som ligger langt nærmere bostedet mitt enn den jeg formelt tilhører. En gang søkte jeg om dispensasjon, men fikk – som ventet – avslag. Jeg sendte en klage og ba om en begrunnelse – som aldri kom.)

Her er det åpenbart at det må skje endringer. Statskirke eller ikke.

Stille, men ikke overalt

2007-01-12T17:46:00.000+01:00

Her har det vært stille ganske lenge nå. Fryktelig stille.

Men klikk deg videre til

og

– her skjer det stadig noe nytt.

(Ja, og godt nytt år, forresten!)

LO, makta & kjerka

2006-11-30T18:48:00.000+01:00

LO-leder Gerd-Liv Valla på Kartellkonferansen 30. november:

Forlater vi statskirken vil vi ikke få mange kvinnelige biskoper eller biskoper som støtter homofile prester.

Vi vil bevare dagens statskirke fordi vi tror det er viktig at vi har en kirke som kan bevare mangfold og inkludering.

Hun skal visst ha resten av LO-sekretarietet med seg på dette.
Alt ifølge VG Nett. Men les heller dette.

[[hidden message:]]

En Gsike kan gørje en boskip.
Men én biksop gøjr iengn krike.

Splitter nye salmer

2006-11-15T13:20:00.000+01:00

En egen post er nødvendig for å si ifra om broderens og undertegnedes fellesprosjekt i salmeverdenen: nyesalmer.no

Les også den dagsferske saken i Vårt Land! (Og studer det flotte bildet der digitale & akustiske elementer (Mac & piano) møtes og går opp i en høyere enhet.)

Det er på sin plass å understreke at det ikke bare er våre egne salmer som ligger på siden, men musikalske og tekstlige bidrag fra et stadig økende antall personer.

MENIGHETER: Klikk inn på nyesalmer.no – og vær så god, ta i bruk!
KOMPONISTER & FORFATTERE: Send inn deres bidrag!

Det som er gøy. (Og tiden det tar.)

2006-11-05T01:44:00.000+01:00

Egentlig burde jeg gjøre noe annet. Men nå er det så sent at jeg skjønner at det er for sent å gjøre noe annet. For sent å fordype meg i pensumlitteratur og gjøre ferdig oppgaven om Johannesevangeliets syvende kapittel.

Joda, det er interessant. Men på den måten at det tar tid før det blir gøy. Sånn er det jo ofte med sånt som egentlig er gøy: Det tar lang tid før det blir ordentlig gøy. Og på veien dit er det jo så mye annet gøy man kan gjøre – før man til slutt bestemmer seg for å gjøre det man skal gjøre (sånn at det skal bli gøy å gjøre det).

Her er andre ting jeg har drevet med de siste dagene (altså sånt som ikke har umiddelbar tilknytning til Johannesevangeliets syvende kapittel):

* Martin Scorseses siste film – The Departed: Ingen pussige terrorplaner eller presidentattentater, ingen pompøse taler før rettferdigheten skjer fyldest, ingen overtydelige hollywoodmoralske dilemmaer – men: Effektivt, morsomt, brutalt og spennende om irskættede og andre good og bad guys, miljøskildringer i Scorsesisk særklasse, kjappe kommentarer, bra plot, god story, briljant fortalt.

* Broder Sindre og undertegnedes nye nettside: Nye Salmer! Her finnes nyskrevne tekster og melodier fra stadig flere bidragsytere. Ja, uten noen form for omtale eller annonsering har vi allerede fått en god del faste besøkende. Jeg drister meg til å si at dette er en gullgruve for både menigheter, tekstforfattere og musikanter/komponister!

* "Søndag for de forfulgte" den 12. november: Denne spesielle dagen markeres i menigheter over store deler av verden (over hundre land), i solidaritet med kristne som lider under undertrykkelse eller forfølgelse. Norsk Misjon i Øst fokuserer i år spesielt på de mange kristne som flykter fra et Irak der de trues på livet – noe som ser ut til å være uinteressant for VG og Dagbladet, men som Vårt Land og Morgenbladet har skrevet om ved flere anledninger.

* Superbandet TITUS – hør noen av låtene våre på MySpace og Urørt! Vi spiller eget materiale med norske tekster, og hadde planlagt en sjelden konsert i desember – som nå dessverre må flyttes til over nyttår. Mer om det når det nærmer seg – hør på låtene imens!

* Opplading til søndagens storkamp: Tromsø-Vålerenga på Ullevål! Etter forrige helgs knepne TIL-seier over Start, fikk jeg endelig troen på at gutan kan overleve – i år igjen. Det har vært en nervepirrende sesong for TIL-supportere verden over – og selv om merkelige ting ennå skje i siste runde, tror jeg nå på Eliteserielivet etter nyttår.

Men, altså. Dette er bare hvis du har tid. Selv har jeg ikke det. For Johannes banker på min dør. (Kapittel syv, unge mann. Kapittel syv.)

Kirke i støpeskjeen

2006-09-25T21:15:00.000+02:00

Vårt Land har spurt de fleste av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter om deres holdning til spørsmålet om å skille stat og kirke. Et klart flertall av dem vil beholde dagens ordning. Det er oppsiktsvekkende (og for 20 år siden trolig helt utenkelig). Men er det grunn til å glede seg?

Her er noen av argumentene:

"Det er viktig at regjeringen har siste ord i bispeutnevnelser."

"Vi trenger et lavterskeltilbud."

"Jeg er redd det brede kirkeengasjementet skal bli overtatt av snevre grupper."

Intet nytt, altså. Slike argumenter har vi hørt fra flere hold - også kirkelige - i lange tider: Staten må beholde en viss kontroll over kirken, for å sikre at den er folkelig nok – og for å forhindre at erkekonservative krefter kupper kirken og stenger dørene. Med andre ord:

Kirken må beskyttes mot seg selv.

Er det virkelig så mørkt, og svoveldunsten så sterk der inne i landets mange kirkerom, at staten må ile til for å bade de formørkede sinn i frigjørende lys?

Er kirken et plagsomt virus i samfunnskroppen som bare kan holdes i sjakk gjennom tung statlig medisinering? Eller en selvdestruktiv psykiatrisk pasient som kun kan reddes fra seg selv gjennom tvangsinnleggelse med statlig døgnoppsyn?

Ja, hvis så var tilfelle, da stemte jeg gladelig i: Kom, stat! Kom, milde bedøvelse! Kom, skynd deg, mor, her er så mørkt, gi meg solen!

Det er bra at folk og politikere bryr seg om hva som skjer med kirken. Og hyggelig, på en måte, at så mange ser ut til å kvie seg for å gjøre slutt på et ekteskap som - tross alt - må kunne sies å ha fungert bemerkelsesverdig bra helt opp i vår tid. Men når argumentet for å beholde statskirken bygger på en snurrig idé om at kirken ikke er helt tørr bak ørene, ikke voksen nok til å slippes løs i samfunnet uten halsbånd, da er det på tide at vi bjeffer. Fordi det ikke er sant.

Hvor sterk innflytelse tror egentlig enkelte at staten har over dagens kirke? Bispeutnevnelser (og, først og fremst: økonomiske spørsmål) er en ting. Menighetenes hverdag er noe helt annet. Men forestillingen om "staten som folkekirkegarantist" er på merkelig vis blitt et av de helt grunnleggende premisser i debatten. Hvorfor? Er det virkelig så åpenbart?

Er det takket være statlig styring at vi har en åpen folkekirke i Norge i dag?

Er det ikke helt andre vi skal takke for det? For eksempel presten, diakonen, ungdomsarbeideren, organisten, kateketen, kirketjeneren, staben, de mange frivillige, alle som er innom kirken: Det er kirkefolket (i vid og raus forstand) vi først og fremst kan takke for at vi har en kirke som mange mennesker kjenner positiv tilhørighet til – også mange av dem som sjelden er der.

Og politikere som vil beholde statskirkeordningen må argumentere ut fra denne virkeligheten for å være troverdige! Med positive fortegn, ut fra en glede over det vi har – ikke ut fra skulende mistenksomhet og en ubestemt frykt for hva svartsinnede middelalderkristne kan stelle i stand av (ikke nærmere angitte) skumle greier.

En som har skjønt dette er Eva M. Nielsen, AP-representant for Finnmark og tidligere kirketalskvinne. Hennes argument er gjengitt slik i Vårt Land:

"Nesten hele Nord-Norge er for statskirke."

Se, det er det vanskeligere å argumentere mot! (Hvis det stemmer, da.)

Tre menn henrettet i natt

2006-09-21T22:23:00.001+02:00

Onsdag. På jobben i Norsk Misjon i Øst kom det meldinger fra flere ulike hold om at henrettelsene av tre katolske menn på Sulawesi, Indonesia, var nært forestående. Det kunne være snakk om timer. Fabianus Tibo, Dominggus da Silva og Marinus Riwu ble dømt til døden i 2001, utpekt som bakmennene for kamphandlingene mellom kristne og muslimer i Poso-området for noen år siden. Over tusen mennesker mistet livet i perioden 1998-2002. Myndighetene trengte noen å dømme.

Jeg uttaler meg ikke skråsikkert om skyldspørsmålet. Men det skal nevnes at både muslimer og kristne under rettssaken vitnet til de tre mennenes fordel. Og ingen av de tre mennene var blitt observert mens de deltok i kamphandlinger. Både Amnesty, Paven, EU og en lang rekke land og organisasjoner har kritisert det de mener er en farse av en rettssak og krevet de tre enten løslatt – eller muligheten til en ny og rettferdig gjennomgang av saken. Men ble ikke hørt. De skulle ha vært henrettet i august. Men henrettelsen ble utsatt i siste liten, på ubestemt tid. Trolig fordi det internasjonale presset ble så voldsomt.

Onsdag. Det hadde gått noen uker siden sist det var kommet nytt i saken. Derfor tok vi det alvorlig da meldingene kom inn til kontoret vårt: Noen mente tidspunktet var torsdag, andre at henrettelsene ville skje allerede onsdag ettermiddag (norsk tid).

I all hast laget vi en appellaksjon. La den ut på nettsidene våre, mailet til appellvennene. Mange svarte raskt og sendte appellbrev per fax til Indonesias president. Og det ble skrevet og sendt pressemeldinger til VG, Dagbladet, Aftenposten, NTB – uten den minste antydning til interesse. Men BBC, CNN, New York Times, Herald Tribune, Amnesty og å videre brakte stadig oppdateringer om saken. Her i Norge var Vårt Land, sammen med Dagen og Magazinet, alene blant mediene om å følge med.

Torsdag morgen. Ubekreftede meldinger om at henrettelsene var utsatt, eller i alle fall ennå ikke gjennomført. Dagen gikk. Stadige sjekk på nett, hos samarbeidspartnere i utlandet og nyhetsbyråer verden rundt. Sjefen på telefon med kontakter i Indonesia. Intet nytt. Blir det ny utsettelse? Ny rettssak? Hvem vet?

Torsdag kveld. Hjemme i leiligheten, klarer ikke å la tankene på de tre dødsdømte mennene ligge. Sjekker med jevne mellomrom. Intet nytt. Men så, på en italiensk katolsk nettside, ser jeg noe nytt – dog kun på italiensk. Jeg forstår ikke. Men halv ti om kvelden, det vil si i grålysningen i Indonesia, kommer de første korte meldinger fra BBC og en rekke andre internasjonale medier: Henrettelsene er gjennomført. Fremdeles til øredøvende taushet fra norske riksmedier.

Jeg kjente ikke de tre mennene. Men på jobben har vi fulgt denne saken lenge. Og de siste dagene var intense. Vi på kontoret var bare noen få av mange, mange – trolig millioner – mennesker verden over som forsøkte å gjøre en liten innsats for å hjelpe dem.

Vi lyktes ikke med det.

Fra sidelinjen fulgte vi Fabianus, Dominggus og Marinus helt frem til de ble stilt opp for geværtroppen – eller eksekusjonspelotongen, som det het på skolen. Det går sjelden så langt. Og det slo meg – kanskje for første gang – hvor aldeles ugjenkallelig en dødsdom er. For sent å gjøre noe. For sent å snakke. For sent for rettferdighet. For sent for anger. For sent. For sent for alt, for sent for absolutt alt.

Ingen av oss – hverken mennesker eller myndigheter – har rett til å gjøre det for sent.

*

En dag skal Gud sette alt i rette stand.

Det er et budskap jeg ikke alltid forstår betydningen av. Jeg rammes sjelden av dyp urettferdighet. Enda sjeldnere, ja kanskje aldri, av uopprettelig urettferdighet. Men til dem som rammes, har Gud et helt bestemt budskap: Det som var skal ikke være lenger. Se, jeg gjør alle ting nye.

På dommens dag skal Gud – Skaper, Dommer og Gjenoppretter – sette universet i balanse. Rettferdigheten skal endelig skjenkes de krenkede. Og de stolte skal bøye sin nakke.

Fortid, nåtid, fremtid: Én kirke

2006-09-19T15:41:00.003+02:00

Aftenposten-journalist Bjørn Brøymer kritiserer Den norske kirke for unnfallenhet ovenfor kristne kirker bak Jernteppet, særlig ovenfor den rumenske, jødiske og lutherske presten Richard Wurmbrand. Wurmbrand hadde mange nære venner i Norge, og var her ofte. Han fortalte Vesten om kristenforfølgelsene i sitt hjemland, Romania.

Mange tvilte på opplysningene han kom med. Mange til offentlig til motmæle, mente at han overdrev, at han ikke var helt til å stole på.

Det Lutherske Verdensforbund gikk så langt som til å kritisere opptil flere navngitte kristne organisasjoner, som arbeidet til støtte for kristne i Sovjet og Øst-Europa, for å drive ensidig og antikommunistisk propagandavirksomhet.

For en som undertegnede – som ikke husker 70-tallet, men våknet til bevissthet i det mer glasnostifiserte 80-tall – virker det nærmest usannsynlig at LVF (på vegne av nesten hele verdens lutheranere) så det som sin oppgave å kritisere frittstående organisasjoner og mennesker som forsøkte å være undertrykte medtroende til hjelp.

Biskop emeritus Fredrik Grønningsæter har offentlig fortalt at han er lei seg for den lunkne – og motvillige – holdningen Den norske kirkes organer og råd viste ovenfor Wurmbrand. Han skåner heller ikke seg selv.

Biskop Kvarme velger en klok og ærlig tilnærming, når journalisten spør ham om Wurmbrand ville ha fått tale i Oslo domkirke i dag – i motsetning til på 70-tallet, da han ikke fikk lov:
– Richard Wurmbrand var alltid velkommen til å tale i de menigheter hvor jeg var prest. Jeg regner med at det besvarer spørsmålet ditt.

Ja, på 70-tallet var trolig de ideologiske skiller i kristenfolket kraftigere enn i dag.

Men, altså: Vi har ingen grunn til å slå oss stolt på vårt lutherske kirkebryst, når det gjelder solidaritet med kristne som lider. Og det er kanskje opptil flere norske kirkeledere som i dag er glade for at folk flest ikke er så interessert i å grave for mye i denne fortiden.

Vel. Uansett vil de jo kunne si: "Det gikk jo bra! Jernteppet falt og kirken blomstret på ny!"

Ja, ikke sant? Men det var ikke takket være Den norske kirkes råd og styrende organer. For å ta Romania som et eksempel: Den lutherske kirken i landet var en majoritetskirke. Den var stor, og folk identifiserte seg med den. Men da Jernteppet falt, var den nesten utradert. Alt mens dens norske lutherske søsterkirke diskuterte talemåter og ordbruk, om og hvis, dersom og atte og tja og ha.

Mange norske enkeltmenigheter la en helt annen innsatsvilje for dagen enn de høye råd og organer: De utviste et enormt engasjement, sendte klær, mat, bibler, utstyr – ting som skulle komme kirkene i Øst-Europa til hjelp. Det var ildsjeler, enkeltstående prester og menigheter, og det var mange av dem. Men det skjedde ikke som del av Den norske kirkes offisielle linje. (Er ikke dette forresten et godt argument for å skille kirken og staten? Jeg har lurt litt på det.)

Hva med oss, sett fra fremtiden? Hva skal vi si når våre forfulgte kristne søsken om femti år kommer til oss og forteller om hvordan de ble undertrykt?

"Hm. Beklager – vi visste ikke at det var så ille. Hadde vi visst det, hadde vi gjort noe."

Tja. Hadde vi egentlig det?

Eller: Gjør vi egentlig det?

Til en uutsigelig skjønnhet

2006-09-13T11:31:00.000+02:00

Den var hos oss lenge, så stille og raus.
Ja, h-en i Hverken var vakker – dog taus.

Inntil vi fikk høre (i år femtini)
det mektige Råd kremte høylydt og si:

"Din taushet skal bort! Det må skjæres en h
av kroppen din. Du heter Verken fra nå!"

Fra folket lød klage (selv gråt jeg en skvett),
og malmfulle stemmer bød: "Er det så lett?

For er ikke Verken i full bruk fra før?
Det bor alt en mening bak dét ordets dør,

en mening som nekter å flytte derfra!"
Men Verken og Hverken ble tvangsgiftet da.

Folk vek ei en tomme; de stod der og skrek:
"Vi glemmer deg ei – selv om andre menn svek!"

Og endelig kom, i totusenogfem,
befaling fra Rådet: "Du, Hverken, reis hjem

med h-en på hodet. Vi angrer vårt verk."
Og Hverken ble vakker som før, taus og sterk.

Ha takk, da, du Hverken, som verket og led
mens verken rant åpent i ansiktets sved –

oss glemte du aldri! Du nådde ditt mål.
For deg, Hverken, hever vi glassene: Skål!

Signatur søkes

2006-08-31T04:28:00.000+02:00

Fritz Moen? Han sonet over atten år i fengsel og syv års sikring på institusjon. Etter at han ble en fri mann ble han frikjent for det ene drapet. Ett år senere døde han, og enda ett år senere ble han frikjent også for det andre drapet.

Intet rettssystem er 100% vanntett. Der hvor levende mennesker er involvert, der er det alltid en mulighet for at det begås feil. Iblant ugjenkallelige feil. Men, der hvor levende mennesker er involvert, skal det også alltid være mulig å erkjenne disse feil.

At en uskyldig mann dømmes for to drap er et dypt, dypt nederlag for en rettsstat. Frifinnelsen er likevel et lite tegn på at det tross alt er snakk om en rettsstat. Selv når frifinnelsen kommer altfor sent.

Jeg skal ikke si mer om dette. Annet enn at det bør opprøre oss langt mer enn standarden på norske veier.

Fredrik Fasting Torgersen? Han har sonet 16 år i fengsel for drap. Allerede under rettssaken i 1958 hevdet mange at politiet hadde tatt feil mann. Nye og grundige bevisundersøkelser tyder på det samme. Jeg er ingen ekspert, men en av mange som har blitt overbevist om at det finnes tungtveiende grunner til at Torgersen skal få sin sak gjenopptatt. Han har krav på at samfunnet – hvilket inkluderer deg og meg – innrømmer ham denne rett.

Kanskje vil det skje, i en ny rettssak, at aktoratet kan bevise Torgersens skyld. Personlig tror jeg ikke det. Uansett vil spørsmålet være: Har vi, som samfunn og rettsstat, lov til å ta den sjansen?

Jeg prøver bare å si: Klikk her og skriv under! Torgersen lever ennå.

Alfabetisk kveldstanke

2006-08-25T02:36:00.000+02:00

Et liv trenger bøker. En stue trenger bøker. Bøker er små liv-i-livet. Og bøker er møbler-i-møblene. I forrige uke var vi på IKEA to ganger. Både Slependen og Furuset ble saumfart, og mørkebrune bokhyller ble med oss hjem begge gangene. Og, etter å ha dyttet og skrudd dem sammen, gjenstår nå den morsomme delen av jobben:

Å alfabetisere og kategorisere haugene av bøker.

Jeg konstaterer at jeg har samlet opp en ikke ubetydelig mengde av dem gjennom årene. En del er lest, mange ikke. Sånn er det. Og husstandens feminine halvdel har etter alt å dømme hatt det på samme måten. Derfor er det ikke plass til alt i leiligheten, bøker må gjemmes i boder både oppe og nede. (Ryktene vil ha det til at det attpåtil fremdeles finnes esker fulle av bøker i foreldrehjemmet, med mitt navn på.)

Å planlegge og administrere oppbygningen av stuens møblement og fysiske fremtoning, er kvinnens jobb. Men å skape orden i bokkaoset, detaljordne selve kunnskapens dype kilder, er mannens oppgave. Sånn er det. Men jeg vil ikke siteres på det. Jeg kommer til å nekte for å ha sagt det.

Alfabetisere og kategorisere bøker. En herlig geskjeft. Jeg har en mor som er bibliotekar og en far som skriver bøker. Sånn er det.

Humanisme og dom

2006-08-03T16:36:00.000+02:00

Jeg tror ikke at Jostein Gaarder er antisemitt. Jeg tror ikke han er jødehater. Men det er virkelig et underlig stykke skrift han har begått.

Etter massiv kritikk fra mange hold ser Gaarder seg nødt til å presisere at polemikken var rettet mot norske ”ortodokse kristne som ser det som skjer i Midtøsten i lys av endetiden”. Altså mot kristne som leser landløftene i Det gamle testamente helt bokstavelig og mener at jødene har guddommelig krav på visse landområder.

Det er ikke noe i teksten som klargjør at dette er adressaten. Hadde han rett og slett glemt å tenke over hvem han skrev til og for? Da må man vel også regne med å bli misforstått.

Hovedproblemet med kronikken er at den ikke gjør forskjell på jøder fra 2000 f.Kr. og 2000 e.Kr., på israelere flest og det ortodokse mindretall av nybyggere, på religiøst tankegods fra tidlige GT-skrifter og på den moderne israelske staten: Alt er den samme greia, en uhåndterlig masse, et sammensurium påklistret merkelappen "Israel".

Det er jo nettopp derfor det blir alvorlig, når han skriver at ”staten Israel i sin nåværende form er historie”. For det er jo ikke Israel han snakker om, men jødene. Og det blir da også jødene - som folk - han kaller barnemordere. Ikke "bare" den israelske militærmaskinen.
(Foto: L. Rinder/ScanStockPhoto)

Jeg tror slett ikke det var slik Gaarder mente det, jeg tror han ønsket å kritisere dagens israelske regjering og militærmaskin. Og jeg tror ham, når han sier at anliggendet var å rope ut mot krigen. Men så lot han raseriet, det indre opprøret mot krigens grusomheter, gjøre ham blind for konsekvensene i egen tekst. Og på en måte spiller det liten rolle hva han mente å si. Han burde ha sett at det han faktisk skrev ville bli oppfattet annerledes. Og det er ikke akkurat imponerende, dersom det stemmer, at et titalls personer i Gaarders krets (forfattere og midtøsteneksperter) leste gjennom og gikk god for kronikken før han sendte den til Aftenposten.

Israel må selvsagt kunne kritiseres. Når det skjer brudd på folkeretten, når myndighetene ikke vil innrette seg etter FN-resolusjoner. Det er alvorlig. Men vi er ikke mindre forpliktet til å spørre hvor det internasjonale samfunn har vært mens Hizbollah bygget opp sine rakettbaser i Sør-Libanon – med støtte fra Syria og Iran? Og, ikke minst, hvor var den libanesiske regjeringen? For det er alt annet enn tilfeldig at Hizbollah har bitt seg fast nettopp i områdene ved Israels nordlige grense.

Så litt om kronikkens form. Gaarder skriver i en gammeltestamentlig profetsjanger, nærmere bestemt Amos. Men gjennomføringen er heller dårlig; Gaarder rendyrker ikke en skjønnlitterær GT-stil, men endrer sjanger fra setning til setning - og det gjør det vanskelig for leseren å forstå teksten "rett". Det er etter mitt syn klart at som politisk analyse og påstand er den dypt krenkende, i grenseområdet mot det jødefiendtlige. Men leses den som et kronikkeksperiment med skjønnlitterære virkemidler, er det selvsagt plass til frodigere og langt mindre presise formuleringer. Problemet er likevel at teksten ikke gir noen nøkkel: Skal vi lese den realpolitisk? Eller skjønnlitterært? Og når han sier at jødene igjen skal bli et folk på flukt - er det ment som politisk visjon, vennligsinnet advarsel eller ren trussel?

”Vi anerkjenner ikke det gamle Davidsriket som normgivende for det 21. århundres kart over Midtøsten.” Det er det heller ikke så mange jøder som gjør. Og den israelske stat bruker da heller ikke religiøse argumenter i konflikten om de okkuperte områdene - som altså uansett handler om noe annet enn den nåværende Hizbollah-krigen. For det er et annet stort problem med kronikken, nemlig at forfatteren ikke skiller mellom Palestina-konflikten og Hizbollah-krigen - der både forutsetninger og virkemidler er forskjellige.

Under første gjennomlesning skvatt jeg til da Gaarder med ett trakk inn "den jødiske rabbi" Jesus. Og huff, det ble pinlig. For kronikken kan leses dit hen at jødene bare har seg selv å takke for at "vi" nå må slå hånden av dem, for "de" ville jo ikke lytte til Jesus (”i to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke”). Og assosiasjonene går raskt derfra til det kristne og humanistiske Europas mørke historie av jødefiendtlighet - det var jo også i hjertet av dette kristne, humanistiske kontinent at ”den endelige løsning på jødeproblemet” så dagens lys.

Man blir ikke profet i sitt eget land, heter det. Men å skulle bli profet i Israel på første forsøk er kanskje vel optimistisk?

Og det var forøvrig ikke europeisk humanisme den godeste Amos forkynte for jødene - det var Guds dom. Og se, det er noe helt annet.

Tro og fornuft

2006-07-27T16:05:00.000+02:00

(En gang i vår hadde Vårt Land en enquete der bl.a. Lars Gule ble stilt noen spørsmål rundt det å ha en tro. Dette er noen bearbeidede tanker fra ting jeg skriblet ned den gangen.)

”Hvorfor tror folk?” spurte Vårt Land blant annet. Og Gule svarte:
”Fordi det er enkelt. Det er vanskelig å kontinuerlig etterprøve sine forestillinger og grunnlaget for sin identitet. Da er det enklere å la forestillingene forfalle til tro.”

Men hva slags modell for forholdet mellom tro og fornuft er det Gule presenterer her? Jeg har satt den opp i en enkel skisse:

1) Mennesket har visse forestillinger (religiøse og andre).
2) Disse må etterprøves ved kritisk gjennomgang. Gjør man ikke det, forfaller forestillingene til tro.
3) Ved kritisk etterprøving vil man kunne oppnå en overbevisning.

Med overbevisning menes her altså en overbevisning bygget på fakta, empiri, undersøkelse av virkeligheten. Og denne overbevisningen er troen overlegen, fordi den kommer som resultat av kritisk tenkning. Tro er på sin side ikke for annet å regne enn ”forfalte forestillinger”. Det virkelig spektakulære ved modellen er imidlertid at det helt enkelt ikke gis et tredje alternativ: muligheten for å fortsette å tro etter den kritiske etterprøvingen av ens forestillinger. All gudstro er med andre ord fornuftsstridig.

Her skurrer det meste.

Tro handler ikke om enten å avvise eller akseptere fakta (slik "Gules tese" hevder), men er noe kvalitativt annet. Tro handler ikke om verifisering/falsifisering av empirisk materiale: Mens en tro kan romme mange motstridende tanker, kan en blå sokk aldri være grønn. Det er naturligvis tale om en vesensforskjell her, mellom troens objekt og den empiriske undersøkelsens objekt. Og Gule utviser overraskende liten innsikt i religiøs tenkemåte, når han snakker om trosmessige forestillinger som noe som kan sjekkes på samme måte som man sjekker om en sokk er blå eller grønn.

Det betyr imidlertid ikke at forholdet mellom religiøs tro og fornuft er friksjonsfritt.

Enkelte kristne forsøker å drible seg ut av friksjonen ved å si at "troen er det som begynner der fornuften ender". Det er en tanke jeg hverken forstår eller liker. Og fra kristent hold er det ikke minst en uhyre defensiv tanke (som om vi pakker sammen sakene våre og roper "okei folkens, da tar vi med oss troen og flytter ut av fornuften – bare ta over plassen, dere!").

Som en avrunding nevner jeg teologen Gerhard Ebeling, som skriver at "tro på den levende Gud er ikke tro på visse teologiske proposisjoner" (omtrentlig sitat). Han skriver det ikke som en banal avvisning av de systematiskteologiske sysler; sitatet hører tvert imot hjemme i en lengre kristologisk utlegning. Men det er en god og viktig påminnelse for enhver som innimellom tenker litt rundt både Gud, tro og fornuft:

Troens objekt er hverken teologiske eller vitenskapelige modeller - men Gud selv.

Arven

2006-07-18T13:52:00.000+02:00

1987. Da jeg var 13 år oppdaget min bror og jeg Pink Floyd med et brak. Det ble en oppvåkning som ganske snart skulle føre til overgangen fra barndom til ungdom, samt hull i øret og gryende autoritetskritikk. Jeg digget (som det het) Pink Floyd, finleste og (over)tolket tekstene, og identifiserte meg med den eksplosive kraften og det sinte - men varme - opprøret som gjennomsyret Floyd-platene fra 70-tallet.

1990. Det året begynte jeg på musikklinjen. Engelsklæreren vår (som også var rockebassist) mønstret elevenes blomstrete skjorter og fargerike loppemarkedklær og sa: "Dere ser ut som om dere er snytt rett ut av 70-tallet!" Våre hjerter svulmet ved disse ord. Vi hadde fått vår bekreftelse. Vi hadde skjønt det. Peace, love, understanding. Egenart, idealisme, musikk.

1992. Men en dag, jeg var 18 år, og min far sa - lett henslengt over en kaffekopp ved kjøkkenbordet:
"Det er jo pussig at unge folk i dag har musikalske opprørshelter som er så gamle at de kunne ha vært deres egne foreldrene. Er det ikke litt patetisk, egentlig?"

"Jaaa....", mumlet jeg til svar. Og kjente det tordne i brystet. For jeg forstod hva han mente. Jeg hadde allerede tenkt tanken: Hvor lenge kunne 90-talls-ungdommene fortsette å ri på en 70-tallsbølge som forlengst hadde nådd land? Hvor lenge skulle mine jevnaldrende ligge i strandkanten og lytte til 50 år gamle opprørsrockere som nå bedrev tiden med å seile rundt i Middelhavet, ta flysertifikat og en gang iblant gi ut nye koseplater om koner og barnebarn?

Samtidig: Hvem trodde de at de var, denne foreldregenerasjonen, som først hoiet og ropte om opprør, peace & love - og fikk de unge med på laget, for så å bøye seg ned til dem og bjeffe:
"Har dere ikke noe eget å komme med, eller? Skal dere bare dilte etter oss?"

EN: Det var en ydmykelse å bli avslørt som beundrer av foreldregenerasjonens helter.
TO: Det ble en dobbelt ydmykelse ved at det var en representant for denne generasjonen som påpekte det.
TRE: Det verste var likevel at kritikken var berettiget. Altså: en trippel ydmykelse.

1995. Det tok tid å summe seg etter all denne ydmykelsen. Og, før jeg rakk å klekke ut en passende motreaksjon på den allestedsnærværende 68-generasjonen, var vi allerede kommet halvveis inn på 90-tallet. Og det eneste her som hadde overlevd veien fra 70-tallet, var en utspjåket og oppjaget diskoversjon av "I will survive". Farvel, ungdom.

1995-2000. Da de store ideologiene for alvor hadde brutt sammen (omtrent samtidig med at idealistisk ungdomstid gled over i desillusjonert unge voksne-tid), kunne Fugees tilby fengende og relativt harmløs smertebedøvelse for en stakket stund. Og så, etter hvert, midt inne i 90-tallets ideologiske tomrom, oppstod nye institusjoner som Björk, Tricky, Massive Attack, Portishead, Roni Size, Future Sound of London og et utall andre "independent"-artister. Ja, i noen år var dette selve soundtracket til en helt ny og konvensjonsløs "ideologi"; en ung, selvsikker, forvirret, fremadstormende, antiideologisk og antipolitisk bevegelse - totalt ubesmittet av 68er-hender. Endelig! Men kunne det vare?

2004. I Oslos førjulstid avfinner tilsynelatende selvstendige artistindivider seg med at det tross alt er best å holde kjeft når ting blir problematiske, og heller ta den der kozlige "Tsjeriåu" en gang til, fremfor å stille opp ved julegryta til inntekt for politisk ukorrekte Frelsesarmeen.

2006. Og som 32-åring tenker jeg ennå at det er noe uoppgjort, uforløst i min generasjons forhold til den mye omtalte 68-generasjonen. For arven er der i aller høyeste grad, og makt har de fremdeles. Den har riktignok glidd over i nye former, men den lumre tilstedeværelsen er den samme, om ikke like synlig: 68-erne har smeltet som en isblokk i Slottsparken og rent ned i grunnvannet under oss.

Det samme vannet som dagens ungdom drikker fra tåteflasker av plast til 18 kroner stykket.

"Well, in that case...

2006-07-17T02:13:00.000+02:00

...I'll have the orange juice."

Sa overbetjent Morse. Og kostet på seg et smil.

15 minutter og universets begynnelse

2006-06-26T00:53:00.000+02:00

Andy Warhol lovet oss alle 15 minutter i rampelyset. Jeg fikk mine tilmålte minutter lørdag den 24. juni 2006:

Noen minutter før klokken ett går jeg, sammen med mine to forlovere – og brødre – ut fra sakristiet. Vi setter oss på tre stoler oppe foran alterringen i en bryllupspyntet Fagerborg kirke. Rundt 150 festkledde mennesker sitter i benkene.

Vi venter på bruden.

Klokken blir, ikke uventet, fem over ett. To sangere, pianist og saksofonist står klare ved mikrofon og instrumenter. Fem minutter er obligatorisk i vielser. Bruden skal la sitt publikum vente litt – det er slik dramaturgien er. Lett og forventningsfull småmumling lyder der nede fra benkeradene og opp til den ventende brudgom. Og han er spent, ja kanskje til og med nervøs; og med andre ord er alt akkurat slik det skal være.

Klokken blir ni over ett. Fremdeles ingen brud. Småpraten avtar gradvis. Musikerne står ennå klare. Kirkerommet blir større og større. Tiden renner saktere og saktere. Og klokken elleve over ett blir tiden og rommet utvidet såpass at det virker rimelig for brudgommen å stille seg spørsmål som: Hvor stort er egentlig universet? Når og hvordan oppstod det? Og hvem er jeg? Ja, hvordan kom jeg hit? Og hva skjer etter dette?

Samtidig med disse høytsvevende tanker oppstår også et sett mer praktiske spørsmål i brudgommens hode: "Hvor skal jeg feste blikket? Alle ser på meg nå – jeg har vel aldri vært mer synlig enn akkurat nå, her jeg sitter og venter (og venter). Hvor skal jeg se? Skal jeg kanskje la være å feste blikket noe sted, og heller la det gli forsøksvis uanfektet og kontrollert over forsamlingen?" Brudgommen prøver begge teknikker (og noen til), men finner seg ikke helt til rette med noen av dem.

Klokken blir fjorten over ett. Det uendelige kirkerommet er tyst og klamt som en sommerlukket skolegymsal. Sekunder er lange som århundrer. Napoleon ville med letthet ha rukket å utkjempe alle sine kriger i løpet av noen få sekunder; den russiske revolusjon ville ha vært over på brøkdelen av ett sekund; dersom disse hendelser startet klokken 13:14:59 i dag. Universet fortsetter å utvide seg: hvor ender det? Skrekkscenarier deiser brått og tungt ned i brudgommens bevissthet. Ja, scener som ellers kun finnes i filmer av typen Runaway Bride begynner å utfolde seg i brudgommens stadig mer tidløse, stedløse bevisst(løs)het. Og hvordan er det nå med dette universet; når slutter det å utvide seg? Klokken tikker. Er det utenkelige i ferd med å skje? Med ham, akkurat nå?

Og brudgommen oppfatter, til tross for sjelssvekkelsene, at akkurat slik tenker også den dørgende tause folkemengden der nede i benkene. Og folkets forventning er vendt til murrende spørsmål; gleden over de forestående ritualer er vendt til folkets medlidenhet med slaktofferet der fremme.

Kvart over ett slår kirkedørene opp. Nei, det er ikke bruden. Men det er i det minste livstegn fra den mytologiske, hvitkledde skikkelse: To unge kvinner, brudens forlovere (og søstre) skrider oppjaget (om noe slikt går an) opp midtgulvet. De setter seg raskt ned, tvers overfor brudgommen, og han søker deres øyne, søker svar i deres øyne: Hva er på ferde? og så: kirkeklokkene begynner å ringe.

O, herlige, forløsende lyd;
o, frigjørende tonn på tonn av støpejern;
o, store bjelleklokke, kling, du mektige klokke, ja, kling du bare!
Bli høye, dører! Bli vide, porter!
Og se, nu stråler det endelig i hvitt der nede fra
utgangen, inngangen –

*

(PS. Vi ble gift! Og det ble en veldig flott dag. I morgen reiser brudgom med brud til Venezia.
Men, ærlig talt: Er ikke femten minutter litt lenge i rampelyset? Kan det ikke holde med fem-seks?

På den annen side:
Nå vet jeg nøyaktig når, og hvordan, universet ble til. DS.)

Foran: Brudeparet og niese Hannah Kanutte.
Bak: Fargerike familiemedlemmer.
Universet var dessverre ikke til stede da bildet ble tatt.

Å fortære andres synd

2006-06-19T03:09:00.000+02:00

(Jeg tar en liten tur ut i teologiens dunkle, fascinerende periferi i dag. Etter å ha sett en heller middelmådig film på tv for en stund siden, ble jeg sittende i timesvis på nettet og lese om dagens tema: Sin eaters. Og et eller annet sted må jeg få brukt det jeg lærte.)

"Sin eaters" (kanskje "syndefortærere" er en grei oversettelse?) var ganske vanlige i flere europeiske land frem til langt opp på 1800-tallet. I England hadde mange landsbyer visstnok en egen syndefortærer, noen steder helt frem til forrige århundre.

Men hva gjorde han? Kort sagt: Syndefortæreren kunne ete andre menneskers synder. Han la litt brød (og kanskje øl), eller salt og vann, på den døendes bryst. Vedkommendes synder ble sugd opp i den enkle føden (”ånd krever materie”), og syndefortæreren åt det opp. Ifølge noen tradisjoner gikk syndefortæreren deretter alene ut i naturen og kastet opp, for at jorden skulle sluke og skjule den døendes synder.

Den døde ble nå sendt verken til himmelen eller helvete, men ble vandrende rundt i de jordiske sfærer som en "udød": Vedkommende fikk dermed utsatt den endelige dommen, en ny sjanse til å vise seg verdig himmelriket.

Den katolske kirke var selvsagt ikke spesielt glad i dette. Praksisen var en konkurrent til kirkens sakramentsforvaltning, og ble ganske tidlig forbudt og ansett som kjettersk ("ingen frelse utenfor kirken"). Ifølge noen kilder på nettet var dette én av grunnene til at kirken etter hvert utviklet en mer detaljert lære for hvilke tre steder et menneske kunne komme til etter døden: Helvete, himmelriket, eller skjærsilden.

Læren om skjærsilden, purgatoriet, har av noen blitt lest som kirkens offisielle svar på folkelige syndofferritualer som hadde utviklet seg utenfor den etablerte kirken.

Men, til tross for fordømmelsen var dette mange steder en nokså utbredt skikk i flere århundrer etterpå. Ja, i vår tid lever det faktisk ennå enkelte syndefortærere: Isaac DeLuca utga i 2005 en innføringsbok for den som vil bli en syndefortærer: "Sin Eater. A Ministry of Suffering."

DeLuca sier at Kristus er den eneste som kan rense mennesket for synd. Men han ser det også slik at vi kan hjelpe sjeler - som muligvis ellers ville ha gått fortapt - ved at vi fortærer syndene deres, og slik gir dem en ny mulighet til å finne veien frem til Gud.

Ja til folkekirken!

2006-06-19T02:08:00.001+02:00

Fra kirkelig hold har det de siste månedene skjedd positive ting i debatten om forholdet mellom stat/kirke.

Det kan vi blant annet takke Forum for Statskirken for.

Forumet presenterte seg ganske plutselig – om ikke med brask, så i alle fall med litt bram – i Jakobkirken i Oslo. Erik Hillestad, Gunnar Stålsett, Ingeborg Moræus Hansen og flere til.

Jeg er uenig i Forumets konklusjon. Og jeg undrer meg over at progressive kirke- og kulturkrefter som disse med ett fremstår som reaksjonære. Og jeg lar meg provosere av deler av argumentasjonen, skremmebildet av de konservative krefter som erobrer folkekirken og lukker dørene.

På en måte henger det, ideologisk sett, heller ikke helt på greip å være for homofile partnere i vigslede stillinger og samtidig for en fortsatt sterk binding mellom stat og kirke.

Skal vi, kirkens folk, akseptere at staten må holde oss i ørene for at vi ikke skal bli for uspiselige for de berømmelige "folk flest"? Det lukter ille.

For Arbeiderpartiet er det selvsagt strategisk bra med en statskirke. Ap og kristenfolket har mye felles når det gjelder politikk og menneskesyn. Jeg er glad for at KrF har gitt tydelige signaler om at de ikke vil inngå noe forpliktende samarbeid med FrP.

Men, tilbake til dramaet – som har tre roller: Staten, Kirken, Folket.

Av hensyn til kirken – og av hensyn til staten: Vi trenger et skille. Det er redelig. Overfor alle parter: Kirken, staten, folket – og alle andre religiøse grupper i Norge.

Jada, det er en masse praktiske – og særlig økonomiske – problemer forbundet med et skille. Men: Denne gangen må vi våge å tenke grunnleggende prinsipielt: På hvilken måte mener vi at forholdet mellom stat og religion bør være? Når vi så først har bestemt oss for dette, kan vi tenke på ordninger, økonomi, eiendommer osv.

Endelig går det an å snakke prinsipielt om dette – ikke bare finne frem til pragmatiske løsninger som ikke tåler prinsipiell gjennomgang. F.eks. det at 50% av regjeringsmedlemmene må være medlemmer i Den norske kirke: Dette var jo et rent politisk grep som en gang ble gjort for å sikre Staten fortsatt kontroll, uten å miste legitimitet som kirkeforvalter.

Jeg har forsåvidt sans for dem som argumenterer med at vi er så få her i landet, og at kristendommen er så inkorporert i vår norske kulturtradisjon, at vi er nødt til å verne om den. Kanskje bør dette nedfelles i en særlov – selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til det.

Men dette, at det er typisk norsk å ha en sterk kirkelig enhetskultur, bør ikke få være avgjørende, mener jeg. For det har også vist seg å være typisk norsk at vår sterke kirkelige enhetskultur kan avle både maktkamp, åndelig sløvhet og – i verste fall – konventikkelplakater.

Mørke – og lys

2006-06-09T03:58:00.000+02:00

"Selvfølgelig er det mørkt hele tiden.
Hvorfor skulle vi ellers trenge alt lyset?"

Jeg hørte dette på et eller annet radioprogram for mange år siden. Det var et sitat av jazzpianisten (og skribenten) Thelonious Monk. Og med ujevne mellomrom har ordene fortsatt å dukke opp i bevisstheten min.

Det er trass i ordene. En trass av den viljesterke, gode typen.

For mørket er rundt oss, det fyller universet, hele tiden. En gang fantes det kanskje ikke noe annet? Ikke før ordren klang gjennom et verdensrom som slumret i totalt mørke: "Bli lys!"

Jeg vet ikke. Men sier ordene en gang til, før det blir natt.

"Selvfølgelig er det mørkt hele tiden.
Hvorfor skulle vi ellers trenge alt lyset?"

Tentamen i samfunnsfag vår 2006

2006-06-03T18:44:00.000+02:00

Utsagn 1:
"Nordmenn som bor i Spania må lære seg spansk innen rimelig tid.
Hvis ikke, må de fratas retten til å stemme ved norske valg."

Utsagn 2:
"Innvandrerforeldre må lære barna sine norsk før de begynner på skolen.
Hvis ikke, må de fratas foreldreretten."

OPPGAVE 1:
Les utsagnene. Avgjør deretter hvilket av utsagnene som:
A) Er et seriøst forslag fra et stort politisk parti i Norge?
...og hvilket forslag som:
B) Trolig ville lagt dette partiet i ruiner?

OPPGAVE 2:
Grei ut om partiets syn på: a) Statlig bistand, b) internasjonalt miljøvernsamarbeid og c) norsk utlendingsforvaltning.
Drøft hvorvidt partiets høye oppslutning er et samfunnsmessig sunnhetstegn.
Konkluder med at nordmenn flest (ikke minst de med kristen tilhørighet) bør unngå å sympatisere med dette partiet.

Besvarelsen sendes til:
frp@frp.no

Tid på besvarelsen: 3 minutter.
Hjelpemidler: 1 stk. hjerne.

TAKK FOR ET INNHOLDSRIKT SKOLEÅR – GOD SOMMER!

Don't know how lucky you are, boy

2006-06-02T13:36:00.000+02:00

Etter å ha tenkt at den "nye" regjeringen jevnt over har gitt et godt og ryddig inntrykk, er vi nå tilbake i velpløyd mark. Plutselig stakk APs maktarroganse hodet opp av sanden igjen. Synd, for den gjør det vanskelig å få sympati med partiet, til tross for gode saker.

Stoltenberg sier at det hele veien er Statoils beste som står i fokus. Sitat fra Dagsavisen, 2. juni:
– For Statoils beste støttet vi Odfjell som styreleder, og derfor støttet vi at han trakk seg.

Jaha.

Slik snakker en i overkant selvbevisst mor om sitt overbeskyttede barn:
– Jeg kjøpte en is til Lise, for det hadde hun lyst på. Men så måtte jeg ta den fra henne, for is er jo fryktelig usunt.

Det Stoltenberg sier her, er selvfølgelig ikke helt sant. Men AP ønsker selvsagt å fremstille det som om alt de har gjort er å stille seg lojale bak de valg Statoil har gjort.
(Kort fortalt er saken denne: SV visste ikke at Odfjell fikk 14 millioner i etterlønn fra Vesta, selv om dette var offentlig kjent, og kom ikke med innsigelser mot valgkomiteen før innstillingen ble låst. Men da SV så oppdaget etterlønnen, ble det bråk. Og Kristin fikk det som hun ville: Odfjell ble presset til å trekke seg – etter at det var lagt ned betydelig arbeid i å overtale ham til å si ja.)

Og det er hele poenget: Vi må ikke lenger regne med at det er sannheten vi hører.

Det er heller ikke blank løgn, men noe annet. Noe uangripelig, ugjennomtrengelig, en slimete bøyg av fortielser og omskrivninger. Alas! (Oh, and will the tåke atter senke seg over Norge, mitt Norway, du sagaland i morgendis?

...oh, and husker du Beatles-låta?

Back in the USSR -
don't know how lucky you are, boy.)

Litt om Da Vinci-koden, mest om noe annet

2006-05-16T18:32:00.000+02:00

Mange finner tydeligvis "noe" i Da Vinci-koden som de ikke finner i den etablerte kristenhet. Og mange kunnskapsrike hoder har gjort en stor innsats som folkeopplysere siden Da Vinci-koden kom ut. Sjekk f.eks. www.davincikoden.info – en god nettside (ikke bare i forbindelse med Da Vinci-koden) med bakgrunnsinformasjon, kilder og historie.

Men: Dette skal ikke handle om Dan Browns koder. Det er noe annet som har murret litt i bakhodet mitt en stund - jeg tror det er et spørsmål, og det lyder omtrent slik:

Har vi ikke noe mer å møte dem med, alle de som finner "noe" i de nyreligiøse og kvasireligiøse tanker, som de ikke finner i den etablerte kristendommen? Har vi ikke noe mer å møte dem med enn historiske ulegninger, tørre fakta og faglig irettesettelse? (Forøvrig pussig at de kristne med ett er blitt "vitenskapens forsvarere" versus "de overtroiske svermere"...)

Norsk kristendom er muligens i større grad preget av hverdag, arbeid, dagligliv enn av tanker, visjoner, troslære. Det stemmer i alle fall godt overens med det faktum at i Norge har de store kristne stridsspørsmål handlet om etikk, ofte sosialetikk, eller om ordninger. Ikke om dogmatikk (som av enkelte kristne nærmest er et skjellsord) og om troens tankemessige innhold. (Selv om vi vet at det snart er jul, når Jacob Jervell på radio sier at han tviler på jomfrufødselen, hvorpå en hovedstadsjournalist tar de obligatoriske telefonene til en "konservativ" og en "liberal" kristenleder, og sjvupps: en liten oppfølgingssak i avisen og pffujj... så er det hele over.)

Muligens harker vi litt og sparker blygt i grusen (i stedet for å skrive i sanden?) når vi møter overveldende tanker, sterke symboler, kraftfulle bilder - slikt som Da Vinci-koden har rikelig av, om enn på sin hule, spekulative måte. Og ja, det er bra at vi ikke går i spinn når vi tenker ulikt om sånt som vi (i vår postprotestantiske pragmatikk?) ikke anser for å være "avgjørende for troen".

Men ligger det samtidig en litt trist hund begravet her? Er det rett og slett sånn at vi i Norge aller helst skulle ha vært store deler av teologien foruten? De delene som handler mer om troens tankeinnhold enn om Jesus-i-hverdagen? At det førstnevnte mer er et nødvendig onde, noe vi må drasse med oss for skams skyld - fordi det tross alt fulgte med i arveoppgjøret fra våre forfedre? Og kanskje er dét en hovedgrunn til at vi har så få diskusjoner om troens dogmatiske innhold: Vi er ikke så overveldende enige - vi bare mangler interesse.

Tja. Kanskje?

(Nordmannen sparker i grusen. Og se, opp av grusen farer flerfoldige etterrettelige bind med utmerket anrettet kunnskap og fakta - sindig tilrettelagt for den noe ukyndige leser.

Men ingen drøm. Ingen visjon. Ingen Kristus, Fredsfyrste, Menneskesønn, Gjenløser, Pantokrator. Ingenting som er nytt under midnattssolen.)

Salmekveld søndag 14. mai!

2006-05-12T03:21:00.000+02:00

Herved annonseres helgens store happening: Salmekveld i Nordstrand kirke søndag kveld (14. mai) – med tre blad Skeie, organist Karen og sangere fra Nordstrand kirkekor.

Det har seg slik at broder Sindre etter hvert har skrevet en god del nye – og gode – salmetekster. En del av dem har jeg satt musikk til, og denne brødreproduksjonen blir den ene halvdel av søndagens happening.

Den andre halvdelen vil bestå av nye tekster fra den noe mer kjente far Eyvind, med musikk av Asbjørn Arntsen. I tillegg vil Karen, organist i Nordstrand, spille – og, ikke minst, en gruppe fra kirkekoret bidrar med gode sangkrefter. Karen har også laget flotte arrangementer til flere av salmene.

Dette blir med andre ord ingen ønskekonsert, eller en kavalkade over kjente og kjære salmer, men en nokså uformell presentasjon av nye salmetekster og -melodier. Og ja, dersom du kommer blir det selvsagt også muligheter for å trimme stemmebåndene...

Altså: Søndag 14. mai, Nordstrand kirke, kl. 19:00 (gratis inngang).

Velkommen!

Mset for mroo slykd

2006-05-01T02:06:00.000+02:00

På Ntianoal Gohgreapic Chnenal seis det at hjneren ikke lseer ord fra fsrøt til ssit, men at den kosnerentrer seg om den FRØTSE og den SITSE batskoevn i hvret ord. Og ja – fitkask – det vierkr som om det setmemr! Les dtete uetn å tekne mye, men brae ut fra hvradon hjerenn din umdibaldert ofptapter oderne - så går det mye ltretere enn om du gir deg til å fneslie ord for ord!

Og dreosm man vil jsuke ltit, kan man jo aldtils nyøe seg med å kun bukre ord som har miasmkalt tre beoksvatr... La meg føsorke:

"Jeg har et øye på meg.
Men det er ikke noe gøy
med kun ett øye.
Jeg vil ha to!"

Så snalnieg - det fugrener! ...og du odpepagt kjaksne at ett av ondere var på hlee frie bovstaker? Mromsot, dtete her – ja, pørv slev!

heslin glise

Den hellige plastposen

2006-04-27T02:40:00.000+02:00

Jeg tok et skritt til siden for å unngå å tråkke på en død rotte. Søppelet dekket bakken helt. En gruppe nordmenn i Kairo, jeg var en av dem. I Moqattam – "søppelbyen" – en skitten bydel i Kairo med over hundre tusen mennesker. De fleste av dem koptere, med røtter i en av verdens eldste kristne kirker. Vi skulle være med på hjemmebesøk til en av de mange fattige koptiske familiene her.

Jeg skammet meg med en gang det skjedde: Idet jeg bøyde hodet, for å tre inn i den lille leiligheten, brekte jeg meg. Overveldet av stanken fra søppelet, blandet med bilder på netthinnen av enorme mengder avfall, og døde dyr: rotter, katter – til og med et esel. Men jeg tok meg sammen, lot nesen bli vant til lukten.

Innenfor møtte vi seks år gamle Mary, hennes mor og søsken. "Leiligheten" var et lite rom. En madrass. Et skap langs den ene veggen, tydeligvis funnet blant søppelet i gatene utenfor. Insekter som pilte opp og ned langs veggene. Gulvet dekket av nyttig søppel som papp og gamle klær.

Vi, nordmennene, smiler. Våre koptiske verter smiler mer. Ledsageren vår foreslår at vi ber en bønn. Sammen former vi en ring midt på gulvet: Nordmenn og koptere. Det er ikke så mye vi deler.

Så ser det ut til at moren i huset med ett kommer på noe meget viktig, og hun skynder seg bort til den ene veggen: På en spiker henger det en bærepose, påtrykket et glorete bilde av Jesus. Den ene bærehanken har røket, og plastposen henger slapt nedover veggen på en måte som skjuler deler av motivet. Moren, med raske hender og ærbødige bevegelser, retter på posen så godt hun kan. Fester den ødelagte bærehanken bedre til spikeren, slik at hele Jesusbildet kommer til syne.

Så trer hun smilende inn i ringen. Til oss. Vi ber. Vi deler en tro.

Nidarosdomen i Trondheim, Gravkirken i Jerusalem, St. Peterskirken i Roma. Altertavler på museer i Madrid, Paris, Stuttgart.

Ingen av dem vakrere enn denne: Den hellige plastposen i Moqattam.

*

(Jeg tok ingen bilder under seansen. Det var ikke riktig å gjøre det.
Og de beste bildene kan vi bare se én gang: Mens de skjer.)

Den første post...

2006-04-25T20:57:00.000+02:00

...er egentlig ikke annet enn slags test, for å se om jeg har gjort alt riktig, noe jeg i grunnen kjenner på meg at jeg har, men likevel altså, denne lille testen for å se om jeg har gjort alt riktig.

Her sitter man altså og blogger, og hva skal man blogge om? Det vil man nok finne ut. Jeg er teologistudent og redaktør i Ropet fra Øst, magasinet til Norsk Misjon i Øst. Ellers spiller og skriver jeg litt her og der. Norsk Misjon i Øst støtter kristent arbeid i land hvor man ikke er fri til å utøve sin tro i henhold til Menneskerettighetenes §18. Jeg vet allerede at ulike tanker som springer ut av dette vil bli et gjennomgangstema i mine poster. Ellers vil det storartede Oslobandet Titus bli ofret noen ord (og sikkert også lydfiler).

Så da er det bare å vente og se – nå er det aller først natt...!